På parti med hele landet?

Senterpartiet (Sp) er i ferd med å vokse seg til en betydelig maktfaktor i norsk politikk. På Norfaktas ferske meningsmåling for Klassekampen og Nationen får partiet 12,5 prosent oppslutning, og med det har de på denne målinga passert Fremskrittspartiet som landets tredje største parti. Men i takt med voksende oppslutning har også partiet blitt ei mer betydelig skyteskive for de øvrige partiene, og Senterpartiet har i den senere tid befunnet seg i den ene enden av mange polariserte verbalkriger. Som har handlet om hvorvidt Sp er det folkelige motstykket til elitebasert tenking blant lederne i de øvrige partiene. Om hvorvidt Sp er et populistisk parti som snur kappa etter velgervinden. Og om hvorvidt statsminister Erna Solberg har rett i at «Senterpartiet driver et kynisk politisk spill» ved å nøre opp under motsetninger som ikke finnes. Blant annet, og det hører også med i bildet at Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) via Dagsavisen nylig ba Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum om å slutte å kødde med oslofolk. Og ikke minst: At NRK forrige tirsdag viet sin agendasettende (og –speilende) programpost «Debatten» på NRK1 til den tiltagende polariseringa mellom Senterpartiet og den påståtte «eliten».

Vi skal ikke mene noe veldig sterkt om hvorvidt Senterpartiet kødder med oslofolk, om Slagsvold Vedum er en populist, om Senterpartiet rir på en populistisk bølge eller om Senterpartiet er på parti med folket i et politisk landskap der andre representerer «eliten». Det vi imidlertid registrerer er at Senterpartiet har truffet en politisk nerve. Ikke minst i vår del av landet, og etter hvert er det veldig mange viktige saker i vårt område der vi opplever at Senterpartiet representerer den alminnelige folkemeninga i møte med politisk maktarroganse og en utøvd politikk som folk ikke skjønner. Det har vi ikke minst sett i kampen om virkelighetsforståelsen rundt Forsvaret, Hæren og helikoptrene i nord og om tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark, men også i spørsmål knyttet til rovdyrpolitikken, postombæringa, distriktslandbruket og i flere andre saker har Senterpartiet markert seg som partiet som representerer den folkelige fornuften stilt overfor regjeringsfremmet ufornuft.

Men det går likevel en grense, og sett i lys av denne grensen skal partileder Vedum og andre ledende senterpartister være forsiktig med å gå videre med en polariserende retorikk om elitetenking kontra sunt bondevett. Og om byverdier kontra bygdeverdier. Etter vårt syn er Senterpartiets framgang tuftet på hardt politisk arbeid, kunnskap om kjerna i viktige sakskompleks og eierskap til saker som er viktig for mange, og det blir da et sidespor dersom dette skal skusles bort i en fordummende debatt om påståtte eliter og om motsetningene mellom by og land. Vi er overbevist om at senterpartibobla har vokst seg stor på helt andre drivkrefter enn disse, og etter vårt syn er det like meningsløst å klistre en elitemerkelapp på regjeringspartiene, som det er å klistre en populismemerkelapp på Senterpartiet. For slike merkelapper bidrar bare til å avspore den viktige debatten om ulike løsninger på politiske spørsmål, og vi kjenner ikke igjen et norsk politisk landskap der skillelinjene anno 2019 går mellom eliten og folket eller mellom by og land. Men skillelinjene er der, og de tror vi både Sp-leder Vedum og andre fornuftige politikere gjør lurt i å tydeliggjøre uten å bruke stigmatiserende merkelapper som nører opp under polariserende emosjoner.

For etter vårt syn har Sp i dag eierskap til så mange viktige saker at de gjør lurt i å styrke og dyrke dette eierskapet, heller enn å bli med på et merkelappspill som utvanner den politiske konsistensen. Ved stortingsvalget for et drøyt år siden fikk Sp oppsiktsvekkende stor oppslutning på innlandet i Troms, og vi merker oss også at nominasjonsledelsen i både Bardu og Målselv Senterparti nå rapporterer om veldig stor interesse for å stå på Sp-lista til høstens lokalvalg. Dette bør være en klar indikator på at mange identifiserer seg med de politiske standpunktene Senterpartiet over tid har inntatt lokalt, så vel som regionalt og nasjonalt, og et bedre utgangspunkt for politisk gjennomslag kan man knapt be om. Det bør da også partiet ta konsekvensen av, for vi kan ikke se at det finnes noen motsetning mellom den politikken partiet nå vinner oppslutning om lokalt, og den politikken som kan gjøre Sp til en mer betydelig nasjonal maktfaktor i framtida. «Vi snur ikke kappa etter vinden. Det er vinden som har snudd» sier Sp-lederen selv, og vi tror han har helt rett. For Sp har truffet en politisk nerve. Som handler om politiske løsninger, mer enn om eliter, by og land.