På pølsefest i slaktetida

Uavhengige medier med et sannhetssøkende ideal er én av de viktigste bærebjelkene for et demokratisk samfunn. Derfor er ytringsfriheten nedfelt som en påle i Grunnloven vår. Derfor danner paragraf 100 i denne loven grunnlag for den pressefriheten som er ei viktig forutsetning for demokratiet vårt. Og derfor plikter alle redigerte medier i Norge å jobbe innenfor et etisk regelverk som bygger på prinsipper som har som mål å hegne om medienes rolle som sannhetssøkende aktører. Men ei opinionsoppfatning om at mediene har sannheten som ledestjerne og uavhengigheten som våpendrager er like lite naturgitt som selvfølgelig, for forutsetninga for denne oppfatninga er en størst mulig grad av tillit hos den befolkninga mediene operer i.

I Norge har denne tilliten overordnet sett vært til stede gjennom skiftende medietider, men nå er tilliten under press som aldri før. For det første fordi vi med de sosiale mediers inntog opplever at hver enkelt innbygger i mye større grad enn tidligere kan velge å forholde seg til et egendefinert nyhetsbilde. Og for det andre fordi vi i stadig større grad ser at grensene mellom sannhetssøkende journalistikk og formålsrettet propaganda blir utydeliggjort i den sosiale mediekonteksten flertallet av oss nå opererer i. Sett fra et medieståsted er dette utfordrende nok i seg selv, og det blir ikke akkurat bedre når det med god grunn blir sådd tvil om sannhetssøkernes grunnleggende uavhengighet. Slik vi nå blant annet ser i det som begynte med nok et varsel om upassende pubatferd fra tidligere Ap-nestleder Trond Giske. Men som nå mer og mer framstår som ei hengemyr. Der et høyst plausibelt kulturoppgjør med usunne maktmekanismer og overgrep i #metoo-ånd er én ingrediens. Og rå maktkamp i og rundt Arbeiderpartiet er en annen.

Enhver som har sett dansevideoen fra en bar i Oslo kan i ettertid dra sin egen konklusjon om hvorvidt det var klokt av Trond Giske å la seg avbilde slik. Gitt de bakenforliggende omstendigheter og den da pågående posisjons- og nominasjonsprosessen i Trøndelag Ap, er vi neppe alene om å ha landet på en rungende «nei-konklusjon» der. Den konklusjonen står fortsatt, selv om vi nå vet at det som ved første øyekast så ut som et bevis på at den tidligere Ap-nestlederen fortsatt ikke er i stand til å takle kombinasjonen alkohol/unge jenter, i realiteten var noe helt annet. Vi skal ikke gå inn på alle de enkelthetene som ligger i dette, men nøye oss med å slå fast at det ikke var snakk om uønsket atferd, at videosnutten ble brukt i politisk øyemed og at VG, som ledet an i publiserinsjaget rundt saken, har lagt seg flat og beklaget både publiseringa og publiseringskonteksten. I så klare ordelag som mulig.

Men det stopper ikke der, for i ettertid har vi også fått innblikk i et konglomerat av kjærlighetsforhold og forbindelser, der både journalister og redaktører tett på Giske-saken veves inn i et nettverk som knytter dem til den fløya i Arbeiderpartiet som har stått i motstrid til Giske. Journalist og blogger Mina Ghabel Lunde ga før helga et tankevekkende innblikk i dette konglomeratet gjennom en artikkel i kulturmagasinet «Natt&Dag», og selv om ingen av forbindelsene som skisseres her er ulovlige eller spesielt graverende, er det ingen tvil om at bakteppet de veves inn i gjør at det kan stilles spørsmål ved medieaktørenes sannhetssøkende ideal. I denne saken spesielt. Men også generelt, fordi det åpenbart kan spørres om hvorvidt journalistene og mediene her opptrer i tråd med intensjonen i Vær Varsom-plakatens paragraf 2.3 om å vise «åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet».

Det er ingen tvil om at det oppgjøret med overgrep, trakassering og negativ mannekultur som #metoo har ført med seg, har vært og er både viktig og riktig. Men nettopp derfor er det også så umåtelig viktig at fokuset på det viktige ikke blir skitnet til. Av kryssende agendaer. Og av maktkamp i #metoo-forkledning. For Norge er et lite land, og i dette lille landet er det offentlig interessant når flere av medieaktørene tett på Giske-saken og politikken er på pølsefest i regi av Ap-nestleder Hadia Tajik. Samtidig som de samme aktørene står i bresjen for det mange vil hevde er en kampanjepreget publiseringsoffensiv mot sistnevntes politiske rival i et spill om makt og innflytelse i Ap. Det er mulig noen anser dette som ei pølse i slaktetida, men det er mer alvorlig enn som så. For selv om pølsefester normalt er bra, kan det være lurt å være varsom i slaktetida. Også for en journalist.