På vei mot et uopplyst demokrati?

«Det opplyste enevelde» var, særlig i 1700-tallets Europa, et politisk ideal som eneveldige statsledere brukte som ankerfeste for sin egen maktposisjon. Tanken var at fyrsten, keiseren, kongen eller tsaren, som «den fremste blant nasjonens tjenere», skulle gjennomføre reformer til det beste for et folk som var preget av opplysningstidas ideer om kunnskap og viten, men disse reformene skulle selvsagt aldri bidra til å undergrave herskerens maktposisjon. Også her til lands var vi underlagt det stadig mer opplyste eneveldet som kong Fredrik III innførte i Danmark-Norge i 1660, og for vår del varte denne styringsformen helt fram til vi brøt med Danmark og fikk vår egen grunnlov i 1814. I Europa vant ideen om demokrati og folkesuverenitet stadig terreng i kjølvannet av revolusjonene i USA og Frankrike på slutten av 1700-tallet, og i «vesten» har ideen om det liberale demokrati som foretrukken styringsform vært rådende etter det oppgjøret med tyranniet som ble beseglet i 1945. I så stor grad at mange synes å ta folkesuvereniteten for gitt.

Men «tidene forandrer seg», og i vår tid er flere og flere bekymret for tilstanden til den kanskje viktigste bærebjelken i et velfungerende demokrati. For et opplyst folk, innenfor rammene av et sannhetssøkende ideal, har vært ansett som ei forutsetning for et velfungerende demokrati. Og denne demokratibærebjelken har hvilt på ei oppfatning av, og ei forutsetning om, at vi har en fri og uavhengig presse. Som har uforbeholden sannhetssøken som mål. Og som har folkets tillit som middel. Ut fra disse forutsetningene har det vært ei rådende forestilling om at vi i Norge og vesten har levd i det vi kan kalle et opplyst demokrati, men gjennom de senere år er det stadig flere som har stilt spørsmål ved om folk i de vestlige demokratiene er i ferd med å bli mindre opplyst. Og at konsekvensen av dette fort kan bli demokratiundergravende.

Blant de som har vært opptatt av det sistnevnte er ei gruppe norske forskere som nylig ga ut boka «Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati». Deres omfattende undersøkelse viste blant annet at 12 prosent av den norske befolkninga anser nyheter som lite relevant for sine liv, at bare 9 prosent av de under 30 år anser TV og radio som sin viktigste nyhetskilde, og at 7 prosent av befolkninga oppgir sosiale medier som sin viktigste nyhetskilde. Hovedtendensen er at nyhetshungeren er størst blant menn over 60 år, mens yngre borgere ofte greier seg med nyheter fra det sosiale medieuniverset og/eller gratistilbud på nett. Likevel er ikke forskerne så bekymret for demokratiets kår som man kanskje skulle tro, for undersøkelsen viser også at «sjeldenbrukerne» av de tradisjonelle nyhetsmediene har like høy deltakelse i organisasjonslivet og stemmer like ofte ved valg som sine mer nyhetshungrige landsmenn.

Men uavhengig av denne undersøkelsen er det grunn til å spørre seg hva endringene i det overordnede bildet vil bety for demokratiet på sikt. I USA, som vi gjennom århundrer har betraktet som et demokratisk ideal, ser vi ei skremmende utvikling i retning av et parallellsamfunn der folks virkelighetsforståelse og politiske syn formes av to diametralt ulike nyhetsformidlinger og medfølgende oppfatninger av sant og usant. Og vi ser også tendenser til det samme her hjemme. En konsekvens av det sistnevnte så vi denne uka, da Norsk Redaktørforening nok en gang sa nei til å innlemme redaktøren av nettmediet «Resett» i foreninga. Fordi «Resetts redaktør ikke forholder seg til alminnelige publisistiske prinsipper» som det heter i begrunnelsen, og det er en begrunnelse vi både forstår og mener er riktig. Men faktum er likevel at både Resett og andre alternative nyhetsformidlere, både nasjonalt og internasjonalt, fortsetter med å levere «nyheter» som danner grunnlag for virkelighetsoppfatninga til mange nordmenn. Og selv om ingen av de nasjonale aktørene foreløpig har Fox News-format, er det grunn til bekymring over helheten i et overordnet mediebilde der sannheten, rett og galt er tøyelige og definerbare størrelser. For demokrati er en skjør konstruksjon. Og det spørs om den tåler en virkelighet der en stor del av befolkninga enten er uopplyst. Eller opplyst av sterke krefter som i sitt vesen er alt annet enn demokratiske.