Polarisert ufornuft

De to seneste ukene har vi fått innblikk i truslene som bompengemotstandere har rettet mot flere byråkrater og politikere på Vestlandet. Den mangeårige Lindås-ordføreren Astrid Aarhus Byrknes har vurdert å gi seg med politikken på grunn av truslene hun har mottatt. Klepp-ordfører Ane Mari Braut Nese har både mottatt trusler og måttet tåle at sønnen er blitt fysisk trakassert. Og Bergens byutviklingsbyråd Anna Elise Tryti har måttet leve med grove trusler hengende over seg i over to år. De tre damene, som representerer henholdsvis KrF, Høyre og Ap, er heller ikke alene om å ha blitt truet for sine politiske standpunkt i den senere tid, for det er nå tydelig at bompengesaken har vokst seg til en symbolsak der noen av de mest fanatiske har laget seg angrepsstillinger på feil side av fornuften. Det er ille, og det aller verste er at summen truer det demokratiske fundamentet vårt.

Det har vært harde politiske fronter i landet vårt tidligere også, men det vi nå ser er likevel noe helt nytt. Man kan godt avfeie dybden i trusselsakene med å si at de hver for seg er enkeltstående saker som politiet må straffeforfølge som nettopp det, men den samlede kraften av disse enkeltsakene rammer faktisk folkestyret vårt på det mest sårbare stedet. For demokratiet vårt er betinget av at vanlige folk ønsker å stille valg, kjempe verbalt for det de tror på og forsøke å få gjennomslag for dette ved å danne politiske flertall. Utgangspunktet for denne liberale demokratimodellen er at vi kan være uenig om alt, men at det samtidig eksisterer en usynlig samfunnskontrakt som gjør at vi aksepterer og respekterer at andre har et annet syn enn det vi selv står for. Det er slik våre demokratiske spilleregler er. Og det er slik de må være dersom folkestyret vårt skal fungere.

I vår politiske kultur har vi over tid hatt en gjensidig respekt for disse spillereglene, men det vi nå ser er at spillereglene utfordres av antidemokratiske krefter som det ikke er lett å gardere seg mot. For vi kan ikke tvinge folk til å ta på seg politiske verv. Og vi kan ikke akseptere at de som søker makt og innflytelse får redusert sitt politiske handlingsrom av krefter som truer med å begå de alvorligste overgrep dersom de ikke får det som de vil. I denne sammenheng er slett ikke de nevnte trusselsakene enestående, for de føyer seg inn i en tendens og ei utvikling vi har sett over tid. Der økt voldsbruk mot elever og lærere i skolen inngår, der gjengkriminalitet, sosial kontroll og lav terskel for voldsbruk i ungdomsmiljø inngår, og der økt oppslutning om enkeltsaker, endimensjonale løsninger og politiske fløypartier inngår. Blant annet.

For i det samfunnsbildet der de nevnte trusselsakene er et uakseptabelt ytterpunkt, hører også Frp’s bompengespagat, den enorme oppslutninga om «Folkeaksjonen nei til mer bompenger», den stadig synkende respekten for lange politiske resonnement, Støres tåkefyrstestempel og den økte oppslutninga om fløypartier som Rødt og MDG med. Dette bildet er ikke entydig, men det er en klar tendens at også vårt politiske landskap nå er i ferd med å polariseres og forenkles. I tråd med det vi har sett i flere andre land med det vi i utgangspunktet trodde var et solid demokratisk ankerfeste.

Vi har ingenting imot friske meninger, verbale fronter og klare politiske standpunkt, men tida er nå inne for gode krefter til å stå opp for verdien av den konsensuskulturen vi har lagt til grunn for den demokratiske utviklinga av landet vårt. Derfor er vi glad for at sentrale politikere som statsminister Erna Solberg og SV-leder Audun Lysbakken er tindrende klar på det uakseptable i den trusselkulturen som brer om seg, og vi forventer at ansvarlige samfunnsaktører på alle nivå nå gjør sitt for å motvirke ei polarisert utvikling i tråd med den vi bl.a. ser i USA. For politikk er komplekst, og vi kan ikke tillate at samfunnsutviklinga i tiltagende grad blir styrt av snevre interesser som ikke har syn for både pluss- og minussida ved politiske prioriteringer i det store samfunnsregnskapet. Vi er slett ikke for at folk skal belastes med utgifter, skatt og avgifter i søkk og kav, men vi ser at skatter og avgifter er ei forutsetning for finansieringa av mange andre ting som vi er for. Og det er det som er problemet med det endimensjonale enkeltsakdemokratiet vi nå ser konturene av. Vi har ingenting imot at aktører kjemper ad hoc for det de tror på, men samfunnsregnskapet går ikke opp dersom ad hoc-interesser får stå i veien for den helheten som både bompenger og eiendomsskatt er ei politisk kalkulert forutsetning for. Men det er lov til å kjempe for et alternativ. Innenfor rammene av demokratiet.