Politikk, polemikk, paroler og polarisering

I morgen er det igjen 1. mai. Da skal noen av oss gå i tog og/eller hylle de grunnleggende rettighetene som gjør at denne dagen verden over markeres som arbeidernes internasjonale kampdag, mens andre får seg en betimelig fridag til dekkskift, vårstell eller sofakos på en ellers helt alminnelig onsdag. Og like sikkert som at datoen inntreffer årlig, akkompagneres kampdagen av en debatt om dagens berettigelse som fridag, om venstresidas politiske eierskap til den og om hvorvidt kampdagen har utspilt sin rolle i det moderne Norge anno 2019. Vår holdning til dette er at kampdagen er minst like viktig i dag som noen gang før. Og at de grunnleggende prinsippene dagen er tuftet på i dag er under sterkere press enn på veldig mange år. Derfor håper vi mange vil markere dagen. Med å gå i tog. Med å vise solidaritet på tvers av grenser. Eller med å diskutere politikk på et mer overordet nivå og en mer grunnleggende måte enn det altfor mange av oss har en tendens til å gjøre i det daglige.

For overordnet sett går det en rød tråd fra kampdagens opprinnelse på den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889, til det demokratisk velferdssamfunnet som rammer inn den dagen vi feirer i morgen. For gjennom de 130 årene som er gått siden Paris-kongressen har fagbevegelsens rettighetsbaserte krav om humane arbeidsvilkår dannet grunnlaget for utviklinga av vårt moderne samfunn, og man trenger ikke å ha politisk ståsted på ytre venstre flanke for å se at utviklinga mot et mer klasseløst samfunn har vært et gode for de aller fleste av oss. Nå er det fullt mulig å hevde at kravmentaliteten på noen fronter har vært for stor og at pendelen har svingt for langt ut på venstresida i noen grunnleggende rettighetsspørsmål, men overordnet sett er det liten tvil om at vi er mange som i dag nyter godt av de kampene som er kjempet. Og paradoksalt nok er det uomtvistelig at færre av oss hadde kunnet velge å ligge på sofaen med full lønnskompensasjon 1. mai om det ikke var for de kampene arbeiderbevegelsen har kjempet og vunnet på veien hit.

Det er helt sikkert også de som anser ei markering med toggang, taler og paroler i slagordform som skrekkelig fremmed og gammeldags i vår digitale tidsalder. Det har vi i og for seg ikke vanskelig for å forstå, men paradoksalt nok er det polemisk sett veldig mange likhetstrekk mellom paroleretorikken og den digitalbaserte retorikken som i stadig sterkere grad preger både det norske og det internasjonale ordskiftet anno 2019. For et 1. mai-tog er i grunnen som et hvilket som helst interessefellesskap på Facebook, og i morgen vil parolemakerne få «likes» og tommel opp fra et vell av sympatisører i det fellesskapet de deler. På samme måte som de også vil få motbør og tommelen ned fra mange observatører i det offentlige «kommentarfeltet» som omgir dem. For når man uttrykker seg med retorisk brodd, er det slik kommunikasjonsmekanismene virker. Og det gjør de, uavhengig av om kommunikasjonen skjer via plakater i et tog eller som en post på et sosialt medium. Det vet vi bedre enn de fleste, for som de første i verdenshistorien har vi nå levd over to år med en amerikansk president som har kommunisert til omverdenen på denne måten. I form av korte, slagordpregede og polariserende budskap på Twitter. Til glede for meningsfellene. Og til frustrasjon og fortvilelse for alle oss andre.

Og i forlengelsen av det sistnevnte, har vi et ønske på terskelen til arbeiderbevegelsens store festdag. For uavhengig av hva du måtte mene om likelønn, fedrekvote, sykelønnsordning, sekstimersdag, midlertidige ansettelser, EØS, internasjonal solidaritet, utenlandske arbeidstakere, sosial dumping og alt det andre som kommer til å prege parolene i morgen, vil vi oppfordre deg til å bruke dagen til å diskutere politikk på et grunnleggende nivå. Gjerne med noen du ikke er sikker på at du er helt enig med, og da aller helst ansikt til ansikt over en kopp med noe godt i. For i vår tid er det i ferd med å bli et problem at vi nedprioriterer polemisk meningsutveksling om politikk på tvers av meningsforskjeller. Og heller erstatter denne meningsutviklende øvelsen med et jag etter klapp på skuldra fra folk vi i utgangspunktet vet deler vårt syn. For parolene på 1. mai og de selvhøytidelige postene våre i sosiale medier har det til felles at de evner å skape både antipatier og sympatier, og det er nettopp slikt som gjør at samfunnet vårt polariseres. Og at fellesskapet svekkes, på en måte som ingen av oss tjener på i det lange løp. Lykke til med 1. mai. Og lykke til med den politiske samtalen.