Presteparadoks i Bardu

• Ingen vil bli sogneprest i Bardu. Unntaket er vikaren som innehar stillinga nå, men han får ikke fortsette. På den kirkeformelle sida er det sistnevnte forståelig nok, for vikarprest Svenn A. Nielsen er verken utdannet eller ordinert. Men på den folkelige sida er det mer uforståelig, for «alle» er enig om at Nielsen gjør en god jobb. Og selv vil han mer enn gjerne fortsette. I en viktig jobb som ingen andre vil ha. Det er et paradoks.

• Sognepreststillinga i Bardu har stått ledig siden Einar Hansen takket for seg for snart tre år siden. I denne perioden har funksjonen vært ivaretatt av ulike vikarer, men en kvalifisert kandidat til å bekle stillinga permanent har man ikke greid å finne. Til tross for gjentatte utlysningsrunder. Det seneste drøye året har den tidligere journalisten, redaktøren og politikeren Svenn A. Nielsen bekledd stillinga, og det har han gjort på en måte som har framkalt tilfredshet både på menighetsnivå og lenger opp i de kirkelige gemakker. I så vel Bardu sogn som Indre Troms prosti og Nord-Hålogaland bispedømme.

• For biskopen sier at prestevikaren «har gjort en fantastisk jobb». Prosten slår fast at man har vært heldig som har hatt en slik vikar, at Nielsen er kjempedyktig i møte med folk, og at hun gjerne skulle hatt han med videre. Kirkevergen forteller at medarbeiderne på kirkekontoret er lei seg, at Nielsen er «godt likt av alle», og at oppslutninga om gudstjenestene i sognet har økt med 30 prosent etter at han tiltrådte. Og fra menighetsrådets side betegnes det som «uforståelig» at det ikke blir gjort mer fra biskophold for å finne ei løsning som gjør at vikarpresten får fortsette.

• I dagens avis uttrykker biskop Olav Øygard forståelse for at folk i Bardu er lei seg for at Svenn A. Nielsen ikke får fortsette som prest i Bardu, og han slår sågar fast at det har kommet tilbakemeldinger fra «store mengder folk» som er fornøyd med hans tjeneste. Likevel vil ikke biskopen søke den godkjenninga som må til for at Nielsen skal få bekle sognepreststillinga videre, for som han sier: Det er et meget trangt nåløye å komme gjennom for kandidater som ikke har noen form for godkjent, relevant utdanning. Det skjønner vi isolert sett, men det er likevel noe som skurrer dersom det nå igjen blir slik at Bardu blir uten sogneprest. Mens kandidaten «alle» vil ha blir uten arbeid. Mot sin vilje.

• Vi registrerer likevel at biskopen i dagens avis slår fast at det nå jobbes på høytrykk for å finne gode løsninger, og at man nødig vil gå tilbake til noen nødløsning når den fungerende sognepresten fratrer. Det skjer formelt ved utgangen av juni, men som vi skrev i torsdagsavisa, så har Nielsen avspasering, ferie og fridager som gjør at han kan slutte allerede ved utgangen av neste uke. I går kom det imidlertid på plass ei avklaring om Nielsen får følge konfirmantene i Bardu til etter konfirmasjonen, men etter det er det etter all sannsynlighet slutt på hans gjerning i Bardu.

• Vi har ingen forutsetninger for å mene noe om hvorvidt biskopen burde ha strekt seg lenger for å få ordinert Svenn A. Nielsen som permanent sogneprest i Bardu, og vi skjønner at både utdanningskrav og arbeidsmiljølov er faktorer som gjør at det nå blir som det blir. Likevel er det et paradoks at formalkrav nå synes å stå i veien for ei løsning som «alle» er tjent med, og det er ikke minst paradoksalt at kirka ikke har bruk for en ansatt som (etter kirkevergens utsagn) har fått 30 prosent flere til å komme på gudstjenester i Bardu.

• Og når alt kommer til alt er det kanskje ikke tilfeldig at en prest med mer folkelig enn teologisk forankring for sin prestegjerning finner tona med folk på innlandet i Troms, slik Svenn A. Nielsen tydeligvis har gjort i Bardu. Legpredikanten Hans Nielsen Hauge besøkte og satte dype spor etter seg i både Bardu og Målselv tidlig på 1800-tallet, og den folkekirkelige arven fra Hauge og haugianerne preger nok fortsatt mange dølers forhold til kirka. Og derfor er det synd at Bardu nå mister en prest som menigheta vil ha, og som selv vil fortsette sitt virke i menigheta. Ja, kanskje er det til og med så synd at biskopen denne gangen burde ha strekt seg enda lenger for å få legpresten gjennom nåløyet.