Russisk ekko

Gjennom den siste drøye måneden er tonen i den russiske ambassadens retorikk overfor Norge betydelig skjerpet. Det første tegnet på dette fikk vi i januar, da ambassaden publiserte ei pressemelding under overskrifta «Russland-NATO» på sine hjemmesider. Her var et eget avsnitt viet Norge, og avsnittet var bygd opp som ei oppramsing av flere aktiviteter fra norsk side som Russland anser som problematiske. I månedsskiftet ble det så kjent at ambassaden hadde nektet to norske parlamentarikere visum til Russland i forbindelse med ei komitéreise, og for halvannen uke siden kom nok en krass uttalelse. Denne gang var det norske myndigheters pleie av det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland som var gjenstand for kritikk, og det ble spesielt lagt vekt på at Norge har ei selektiv tilnærming til hva man ønsker å samarbeide med Russland om. Det ble blant annet hevdet at norske myndigheter bruker en «usaklig og virkelighetsfjern anti-russisk retorikk», og at denne står i motstrid til det samarbeidet med Russland som Norge ønsker å fremme på andre områder.

Den skjerpede tonen fra ambassaden er naturlig nok blitt lagt merke til og diskutert i den norske offentligheten, og det er mulig å peke på flere bakenforliggende årsaker for å forklare den. Den mest konkrete er at en ny russisk ambassadør er på plass i Oslo, og det er tydelig at den nye utsendingen har et behov for å markere et klart syn på norsk russlandspolitikk i ei tid preget av sanksjoner, økt gjensidig mistenksomhet og radikalt ulikt syn på bl.a. situasjonen i Ukraina. Videre kan også det siste utspillet fra ambassaden ses i sammenheng med at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) pekte på økt russisk etterretningsvirksomhet som ei hovedbekymring da de la fram sin årlige trusselvurdering 1. februar. Og sist, men ikke minst, er det også grunn til å anta at krefter i Russland ser det som opportunt å utfordre norsk offentlighet og norske myndigheter på vår overordnede russlandspolitikk akkurat nå. For Norge er fortsatt en del av det internasjonale sanksjonsregimet mot Russland som følge av Krim-annekteringa, og offisielt står vi last og brast med våre vestlige allierte her. Men alle vet at presidentskiftet i USA har skapt usikkerhet rundt USA og Vestens videre veivalg overfor Russland. Og i forlengelsen av det, vet nok den russiske ambassadøren utmerket godt at Norges bilaterale prioriteringer overfor Russland kan bli endret dersom USA velger å erstatte sanksjoner med tøvær og en ny og endret aksept for Russlands agering i Ukraina.

Og uansett hvordan man velger å vekte det bakenforliggende for den russiske ambassadens skjerpede retorikk, er det ingen tvil om at norske myndigheter nå beveger seg i et krevende landskap i forholdet til Russland. For på den ene sida er det ingenting som tyder på at vestlige sanksjoner vil få Russland til å bøye av og endre syn med tanke på Krim og Ukraina. Og på den andre sida er det slett ingen selvfølge at det samme Russland, under de rådende omstendigheter, ønsker å videreføre et godt samarbeid med Norge i grenseområdene. Å pleie denne dualiteten er krevende, og mer enn noe annet kan det siste utspillet fra den russiske ambassadøren leses som et forsøk på å påvirke norsk opinion og norske myndigheters prioriteringer her.

For ved å støtte opp om en NATO-utvidelse østover, uten å ta hensyn til Russlands uttrykte skepsis, utfordret vi naboskapet på et ømt punkt for Russland. Og ved å støtte opp om de vestlige sanksjonene, som Russland betrakter som et urimelig svar på sine behov for å sikre egne grenser, utfordret vi naboskapet ytterligere. Sett fra russisk side, og derfor er det ikke uproblematisk når statsminister Erna Solberg velger å avfeie den russiske ambassadens karakteristikk av Norges manglende samarbeidsevne som «propaganda». For uansett om vi liker det eller ei, skal vi også i framtida pleie et naboskap med denne propagandaavsenderen.

For som man roper i skogen, får man som kjent svar. Og fra øst besvares nå norske myndigheters rop med et russisk ekko som Norge i lengden ikke er tjent med å høre.