Salve med gjenklang

• Alle har nå ei mening om hva som bør bli konsekvensen av Therese Johaugs positive dopingtest. Selvfølgelig, for trykkbølgene fra den salva som gikk av i forrige uke, finner gjenklang i et enormt klangkammer. Både nasjonalt og internasjonalt. I den internasjonale delen av klangkammeret finner salva gjenklang i Norges suverene posisjon i langrennssporten, i store smørebusser, i et gedigent støtteapparat, i vår holdning til andre nasjoners dopingsaker og ikke minst: I den astmamedisinsaken som startet som en enkeltsak angående medisinbruken til Martin Johnsrud Sundby. Men som viste seg å romme både forskningsprosjekter og spekulasjon i prestasjonsfremmende astmamedisinbruk hos friske, norske utøvere.

• Og i det siste ligger også det som gjør at Johaug-saken også har en annen klangbunn nasjonalt, enn hva tilfelle hadde vært dersom denne saken var enestående og oppsto i et vakuum. For selv om mange av oss isolert sett har sympati for Therese Johaug og tror på forklaringa om at hun er offer for en uforståelig legetabbe, skjønner vi at omstendighetene er mye større enn som så. Og én av de tingene vi da skjønner, er at Norge over tid har bygd seg opp en posisjon som besserwisser og storebror i det internasjonale langrennsmiljøet. Og i forlengelsen av det: At det ikke ser bra ut når våre fremste utøvere på både herre- og damesida nå plutselig har dopingsaker mot seg. Og det naturlige spørsmålet i forlengelsen av det blir da om hvordan vi hadde reagert dersom det var to russiske, polske, svenske eller finske utøvere som var i samme situasjon. Og svaret på det spørsmålet er det mange av oss som ikke liker.

• For det er ikke til å komme fra at mange oppfatter Norge som den ekle flinkisen i langrennsklassen. Vi har de beste løperne, vi har de beste lagene, vi har det største støtteapparatet, vi bruker mest penger, og vi både er og liker å framstå som storebroren i langrennsfamilien. En slik etos har de færreste av oss problemer med så lenge utøverne våre kaprer tilstrekkelig med OL-gull, VM-gull og dominerer i verdenscupene, men vi er ikke dummere enn at vi skjønner at en slik etos også gir ekstra fallhøyde. Og at den norske gull-lakken blir befengt med betydelige riper når det nå, gjennom to ulike saker, skapes et bilde av at det er mer enn «Fem om dagen» og havregrøt som har gjort norske langrennsløpere til verdens beste.

• Vi tviler ikke på at Therese Johaugs tårer på pressekonferansen i forrige uke var ekte, og vi tviler heller ikke på at hun opplever seg selv som et uskyldig offer for en helt ubegripelig legetabbe. Det er heller ingenting i det som er framkommet som tyder på at hun systematisk har bygd opp kroppen sin på misbruk av anabole steroider, men spørsmålet er om dette er nok. For både A- og B-prøven viser at hun hadde et ulovlig stoff i kroppen da hun ble testet. Og konsekvensen av det kan bli inntil fire års utestengelse, avhengig av i hvor stor grad hun selv og apparatet rundt henne greier å føre bevis for at det er andre enn Therese Johaug som har ansvaret for at det ble slik.

• Men uansett er det ingen tvil om at denne saken nå kom på et verst tenkelig tidspunkt for både Therese Johaug og norsk langrenn. Astmamedisinsaken viser at vi har operert i ei idrettsmedisinsk gråsone med tanke på spekulasjon i prestasjonsfremmende medikamentbruk, og i klangkammeret sitter det både russere, finner og andre som ikke uten videre vil akseptere at norske utøvere skal møte forståelse der de selv har møtt nulltoleranse. Doping er idrettens djevelske følgesvenn, og det er ille at navnene til to av Norges aller mest bejublede og avholdte utøvere nå er befengt med ondet. Og uansett hvor lite skyld Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug selv måtte ha for det, har de seneste dager, uker og måneder vist oss at norsk idrett har en jobb å gjøre. Med å gå opp noen etiske grenseganger på nytt. Og med å bedre rutinene for både det ene og det andre. Reiseregninger, medisinbruk, kvalitetssikring og mediehåndtering er noen stikkord her, og det har ikke akkurat hjulpet på anseelsen at vi den seneste uka også har opplevd en skipresident som nesten har greid å utfordre idrettspresidenten. I kampen om å framstå som den mest troverdige norske utgaven av «Komiske Ali». Og det er trist. For alle som er glad i norsk idrett.