Skittent spill om regjeringsmakt

I går tok spillet om opptakten til Kristelig Folkepartis famøse veivalg ei ny vending. Det skjedde da avisa VG kunne avsløre at KrF-nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad den 10. oktober hadde et møte med Høyre-leder Erna Solberg og hennes to nestledere på statsministerens kontor. Og at dette var et møte som i praksis endret dynamikken og tok den interne KrF-regien ut av partileder Knut Arild Hareides hender fram mot KrF-landsmøtet der partiet gjorde sitt valg om å gå i forhandlinger om KrF-inntreden i Erna Solbergs regjering. For i dette møtet skal Høyre ha åpnet opp for å diskutere de endringene i abortloven som etter solemerker avgjorde retningsvalget i KrF.

Slik er politikken vil noen si, mens andre betrakter VG-avsløringene som en torpedo midtskips i ei allerede synkende KrF-skute, eller sågar et skittent spill som også gir statsministeren betydelig politisk smuss under neglene. For ut fra det bildet som VG-saken tydelig tegner, er det neppe tvil om at partileder Hareide og venstresida i KrF hadde vunnet kampen om retningsvalget dersom Erna Solberg hadde latt være å legge seg oppi det som var et internt KrF-anliggende. Det ser da også mange framtredende KrF-ere, og i går var det flere fylkesledere som krevde ekstraordinært landsstyremøte om saken. Og det var også de som mente KrF-nestlederne har misbrukt partiets tillit, og at de av den grunn bør vurdere sin stilling i partiet.

Sett fra et KrF-synspunkt er det sistnevnte lett å forstå. Veivalget som ble gjort med knapp margin på landsmøtet 2. november har skapt dype sår i partiet, og det faller selvsagt mange på tapersida tungt for brystet at det nå tegnes et bilde av at det var ytre krefter, i form av selveste statsministeren, som i realiteten avgjorde at valget ble som det ble. For alle med litt politisk innsikt vet at innstramninger i kvinners rett til selvbestemt abort har samme virkning på den konservative delen av KrF, som fløtekarameller har på en gjennomsnittlig femåring. Men alle ansvarlige voksne vet også at andre enn de foresatte bør la være å lokke femåringer med fløtekarameller. På samme måte som de også vet at et retningsvalg for et politisk parti er et indre anliggende forbeholdt medlemmene av partiet.

Formelt sett har neppe Erna Solberg gjort noe galt ved å invitere nestlederne i KrF til et møte og deretter signalisere ei åpning for å endre abortloven. Dette vil derimot hennes tilhengere betrakte som godt politisk håndverk for å sikre fortsatt regjeringsmakt for høyresida i politikken, men moralsk sett framstår hennes rolle i beste fall som tvilsom. For det første fordi hun selvsagt visste og vet at et så avgjørende veivalg i et annet parti burde og bør være et ubesudlet anliggende for medlemmene i dette partiet. Og for det andre fordi abortloven i seg selv rommer så mange følelser og så mye etikk at den slett ikke egner seg for spill om politisk makt og posisjoner. Det siste har vi sett tydelig de seneste dagene, for det er sannelig ikke enhver politisk sak som trekker tusenvis av nordmenn ut i gatene for å demonstrere mot et anliggende de betrakter som nær eksistensielt viktig.

Nå vet vi ennå ikke hvilket etterspill denne saken vil få, men man trenger ikke å ha familie på Snåsa for å skjønne at avsløringene vil virke som bensin på bålet internt i et allerede dypt splittet KrF. For dersom Kjell Ingolf Ropstad virkelig var marionetten som ble styrt av Erna Solbergs politiske tråder forut for retningsvalget, visner rosene på hans vei til partiledervervet. Og sannsynligvis også på veien videre inn i regjering. Spørsmålet er da heller om partiet som samlet har slitt med å komme over sperregrensa på fire prosent nå faktisk vil bli delt. Med de konsekvensene det vil få for partiet som paradoksalt nok får denne saken i fanget samtidig som Ropstad & co sitter og forhandler om å bli en del av regjeringa. Med en partileder på sidelinja som 2. november avskiltet seg selv.

«Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole» sa den salige Ap-høvdingen Haakon Lie. Men vi trodde faktisk at KrF kunne falle inn under den betegnelsen. Helt til i går.