Slutt å gi de unge koronaskam

Jeg liker ikke bruken av ordet dugnad knytta til koronapandemien. Det er ikke dugnad å måtte stenge bedriften eller arbeidsplassen din. Det er ikke dugnad å gå permittert. Det er ikke dugnad å ha hjemmekontor eller hjemmeskole med systemer du knapt har tatt i før. Det er så definitivt ikke dugnad å gå på jobb i helsevesenet for å redde liv mens koronaviruset sprer seg. Det er ramme alvor. For alle. Ingen aldersgrupper er unntatt.

Men er det noen vi kan benytte ordet dugnad knytta til koronapandemien med rette overfor, så er det ungdommen. For de fikk ikke betalt da skolen stengte og de måtte følge undervisning hjemmefra på digitale plattformer skoler tok i bruk for første gang. De tok sin del av samfunnsansvaret da hjemmeundervisning ble praktisert for første gang – med de utfordringene det måtte medføre. De tolererte at lærerne sine måtte gjøre det samtidig som de måtte ta seg av egne barn, siden barnehagen var stengt. De har blitt hjemme, til tross for at de higer etter å være sosiale sammen med venner og å gjøre alt det som hører ungdommen til. Milepæl som konfirmasjon og russetid har blitt utsatt. De har akseptert at sommerens festivaler, fotballcuper og stort sett alt av sommerens høydepunkter har måttet kanselleres. Sommerjobbene har det heller ikke vært flust om. Og de som har fått en, og som har blitt smitta på grunn av arbeidsforholdene de jobba i, har så definitivt ikke gjort annet enn å pliktoppfyllende gjøre jobben sin.

Våren du fyller 14, ligger ikke i ro og venter på at du skal komme. Det er ikke mulig å vende tilbake til sommeren da du var 17. Det samme gjelder når du er 22. Da er det for mye å forvente at unge skulle la være å være unge. La være å ha det gøy. La være å leve.

De siste ukene har unge i 20-årene vært på smittetoppen. Den samme statsråden som for vel tre måneder siden holdt en episk ungdomstale, brukte en av forrige ukes pressekonferanser til å komme med kraftige advarsler til nettopp de unge. Ingen med statsrådhatt kjefta på de eldre da det var de som var på smittetoppen. Ingen ministere retta pekefingeren mot de godt voksne som var på skiferie i Alpene, da covid-19 kom til Norge. Da smittetallene økte etter at grensene i sommer på ny var åpna, gikk den samme Høie ut mot «koronaskam». Men jeg har per dags dato ikke hørt noen i regjeringa si noen «Pauli ord» til bedrifter som har gjort for lite for å hindre smittespredning, og heller har prøvd å dekke over for det.

For det var ikke de unge som åpna samfunnet. Det var ikke de unge som åpna landets grenser. Det var ikke de unge som åpna barer. Det var ikke de unge som avlyser alle større arrangement, de som en ser fram til om sommeren. Det er ikke de unge som enda venter med å åpne breddeidretten. Det er ikke de unge som har prøvd å dekke over for et smitteutbrudd på vårt fremste flaggskip på Riksvei 1. Det er heller ikke de unge som ikke klarer å vente ett minutt på en butikk, før de bare må passere 1-metersregelen for å få tak i kjøttkakene i ferskvaredisken.

Nei, det var stort sett middelaldrende menn og kvinner som kjøper karbonadedeig og dopapir på tilbud som gjorde og gjør det.

Ungdom og unge har i disse dager kommet tilbake til en unormal skolehverdag. Fadderarrangementer på universitet og høyskoler har måttet bli endra og redusert. Og når ungdom og unge nå kommer tilbake til en unormal hverdag etter en særdeles velfortjent sommerferie, er det vel vitende om at det fort kan snu. De er sannsynligvis bedre forberedt på det og mer omstillingsdyktig enn oss andre.

En ny smittetopp i høst har vært varsla siden før smittetoppen i mars/april var over oss. Den har kommet og nå, som i vår, er det enkelte steder som er «rødere» enn andre. Det er alltid noen som må toppe en statistikk. Denne gangen er det de unge i 20-årene. Neste uke kan det være en annen aldersgruppe.

NB! Denne lederen er inspirert av kommunelege i Berlevåg, Hanne Heszlein-Lossius, sin fantastiske ytring «Det var ikke ungdommen...»