-Sørskogen er mitt barndomsparadis

Berit Fjellvang er barnefødt og oppvokst i Sørskogen i det området som nå er en del av Setermoen skyte- og øvingsfelt. Hun er svært godt kjent i området, og selv om hun har registrert at den militære aktiviteten har økt kraftig de siste tjue årene, er dette vakre og frodige området fortsatt hennes absolutte favorittsted for rekreasjon, som å fiske, bade og plukke bær.

- Jeg er nok en av få som ikke er så veldig positivt innstilt til Forsvarets tilstedeværelse i Bardu, innrømmer hun.

Denne høsten fikk kompromisset om en sameksistens med Forsvaret seg et solid skudd for baugen for kvinna. Bokstavelig talt.

Den personlige skildringa av selve hendelsen var i sin helhet på trykk som et leserinnlegg i Nye Troms forrige måned, mens vi her velger å gjengi en forkortet versjon.

Sammen med en nær venn var Berit og plukket tyttebær i Sørskogen en lørdag i midten av september, ikke langt unna Langsvingvatnet.

- Det er bare i helgene at det går an, ellers i uka er det full militær aktivitet. Men på svært små uberørte flekker vokser det fortsatt mye bær der, både moltebær, blåbær og tyttebær. Jeg har alltid vært glad i å plukke bær – den aktiviteten var antakelig noe vi fikk inn med morsmelka - og den interessen har holdt seg helt til jeg nå er blitt både gammel og ikke særlig sprek lenger, forteller hun.

Et kraftig smell

De to bærplukkerne gikk litt fra hverandre i området, og masse masse stor og moden tyttebær havnet i bærspannene til begge to. Hun er vant til å finne etterlatenskaper etter militær aktivitet, og Berit var kun noen få meter fra veien da hun, bærplukkende og krumbøyd, fikk øye på en grønn tråd litt over bakken. Litt dårlig til beins som hun etter hvert er blitt, tenkte hun at det tryggeste var å trø på tråden for på den måten unngå å snuble i den. Og som tenkt, så gjort.

- Da kom det plutselig et høyt smell og et lysglimt, og det begynte å frese og hyle like ved hodet mitt. Min første refleks var at nå hadde jeg gått på en blindgjenger, noe vi alltid har i bakhodet, og jeg så for meg at min siste time var kommet og at jeg ble pepret full av granatsplinter, forteller den 75-årige bardukvinna, som i skrekk kastet seg ned og rullet seg vekk fra uvesenet.

Riktignok med livet i behold, men hun måtte innse at bæra hun hadde plukket var tømt ut av spannet og lå på bakken.

Heldigvis var det ikke så alvorlig som hun umiddelbart fryktet. Det Berit hadde aktivert var ikke en granat, men en berøringsutløst varslingsmekanisme, et pyroteknisk snublebluss, som Forsvaret bruker for å avsløre «fiendtlige» inntrengere når de er ute og «leker krig», som Berit omtaler det som. Men skremmende nok, uten tvil.

Trist av ødeleggelsene

Berit gir uttrykk for at hun synes det er sårt å se sitt barndomsparadis utraderes kvadratmeter for kvatdratmeter, med veier på kryss og tvers og endatil en liten øvingsby midt i feltet, der soldatene skal kunne lære seg prinsippet for krig også i bebyggelse.

- «Lille Syria», som ei i familien kaller det, opplyser hun.

Rødfis og andre militære etterlatenskaper på bakken, dype spor etter beltevogner i sårbare myrområder og stor militær aktivitet nærmest hele året gjennom, minner henne stadig på at her er det det hun som er besøkende og Forsvaret på «heimebane». Til tross for intensjoner om sameksistens i et flerbruksområde, opplever Berit at sivile brukere, det være seg turgåere, syklister, hundeluftere, skigåere og andre, men også fugle- og dyreliv, er på stadig mer vikende front.

Likevel har hun aldri opplevd annet enn å bli møtt på en høflig og ordentlig måte de gangene de har hatt å gjøre med Forsvaret med bakgrunn i sin ferdsel i skyte- og øvingsfeltet.

- Men jeg stiller spørsmålstegn med om det virkelig kan være nødvendig å holde på slik i fredstid? Jeg synes det er forferdelig at naturen blir så herpet, og jeg undrer meg over hva de kommer til å si, de som kommer etter oss, om en slik form for miljøkriminalitet, undrer Berit seg, og tenker samtidig at dette er en form for krig som uansett er på vei til å bli gammeldags.

Bedre informasjon

I disse dager kommer det opp nye tavler ved alle de fem adkomstene til Setermoen skyte- og øvingsfelt. Det er ment å gjøre det enklere å orientere seg for rekreasjonsbrukere av området.

Øvingsfeltoffiser Ole Olstad har hatt med administrasjonen av skytefeltet å gjøre siden år 2000. Han sier til Nye Troms at han er fornøyd med de nye tavlene, som etter deres skjønn vil gjøre det enklere å regulere ferdselen.

- Nå vil det bli rødt lys når feltet er i bruk, styrt fra administrasjonen, og da er det kun koordinert aktivitet - og ingen sivile - som har tilgang til å kjøre inn i feltet, sier han.

Selv om Forsvaret eier noe, er det både statlige og private eierinteresser med i bildet, noe som gjør at Forsvaret ikke direkte kan nekte folk tilgang. Sivil motorisert ferdsel inn i nedslagsfeltet kommer fortsatt til å være begrenset med bom, men det er ingen regler som sier at det er ulovlig å bevege seg inn i området til fots.

- Men det er ikke et sted jeg selv ville tatt med familien på søndagstur, bemerker Olstad.

På den nye tavlene er det også et kart over området, der inngangene til feltet markeres.

- Det eneste som kunne vært bedre, er at de veiene det refereres til ikke er synlige på kartet, og det må vi prøve å få gjort noe med, sier han.

Prøver å rydde etter seg

Setermoen skyte- og øvingsfelt er kommet for å bli, det er ei ubestridelig kjennsgjerning.

- Det er stort press på Setermoen skyte- og øvingsfelt. Vi har fire bataljoner i Bardu som øver jevnt og trutt, og også noe aktivitet fra Heggelia leir, Heimevernet og Luftforsvaret. Det er et veldig attraktivt skytefelt, sier Olstad.

Berit Fjellvang stilte seg spørrende til nødvendigheten i å ødelegge så mye av terrenget. Det er tross alt fredstid, og etter hennes syn er bakkekrig på tur å bli umoderne med dagens teknologiske og fjernstyrte nyvinninger.

Avisa presenterer dette for Olstad, som kun ønsker å uttale seg på generelt grunnlag.

- Militære styrker må være trent og ha øvd på alle mulige trusselbilder, og det vil alltid være behov for soldater på bakken. Derfor prøver vi å utvikle skytefeltet til at vi kan få så gode skyte- og øvingsfasiliteter som mulig, sier øvingsfeltoffiseren.

Når det kommer til etterlatenskaper etter Forsvarets virksomhet, forteller han at det brukes mye ressurser på opprydding. Én gang i året foregår det ei stor hovedrydding, der det i en periode på fire uker er 160 mann i arbeid.

- Vi bruker 3200 dagsverk på rydding hvert år, og kjører bort mye skrot, sier han.

I skauen, ikke i private hager

De ulike delene av feltet oppgis å ha litt ulik funksjon. Sentrumsnært og i Karlstadskogen er det skarpskyting med håndvåpen, i Sørskogen er det mest skyting med vognvåpen, og nedslagsfeltene finnes i all hovedsak i Kobbryggdalen og i Liveltskaret.

Den store fordelen med Setermoen skytefelt er ifølge Olstad nærheten til garnisonen. Slik spares det mye både tid og penger på transport av soldater til og fra. I neste omgang byr Sørskogen på variert terreng med alt fra høyfjell til skog, noe som i følge offiseren gir gode og realistiske øvingsmuligheter. Alt dette ble tatt med i betraktningen da Forsvaret tilegnet seg øvingsområdet til å begynne med.

Olstad har ellers stor forståelse for de følelser som er i sving hos enkelte i forbindelse med deres bruk av flotte naturområder til militær skyte- og øvelsesaktivitet. Og da spesielt i Sørskogen, der grunneiere måtte flytte fra hjemmene sine for å gi plass til militær aktivitet.

Han opplyser om at det fra sentralt hold er føringer om at stadig mer av militær øvelsesaktivitet skal foregå i felt i stedet for i samfunnet. De av oss som vokste opp på sytti- og åttitallet husker sikkert at det var langt mer militær øvelsesaktivitet rundt husdørene og etter veien på landsbygda før.

- Nå er det engang bestemt at at dette skal være et øvingsfelt for Forsvaret, men at det åpnes for ferdsel for andre når det ikke er i bruk. Men det skal selvfølgelig ikke stå igjen pyrotekniske varslingssystemer slik som det Berit Fjellvang tråkket på, det er rett og slett en glipp, bedyrer han.

Øvingsfeltoffiseren ønsker avslutningsvis å poengtere at det når det kommer til stykket er en rimelig god grunn til at Forsvaret har valgt å markere «Fare skytefelt» for hver femtiende meter.

- Ferdsel i skyte- og øvingsfelter er ikke risikofritt, selv om det ikke skytes, sier han.