Stopp hetsingen av utmarksbrukere

Nordkalottfolket har i årtier vært sterkt kritisk til motorferdselloven og måten den forvaltes på. Den er fullstendig i strid med folks rettsoppfatning i nord, og direkte ødeleggende for tradisjonell utmarksbruk og friluftsliv. Viktig kunnskap om naturen går tapt i stortingets lemfeldige behandling av loven over år – en naturkunnskap som kan bli avgjørende for å skape hundrevis av arbeidsplasser i distriktene, og spesielt i nord.

Bærekrafig bruk er beste form for vern

Gjennom generasjoner har folk i nord brukt naturen til høsting av livsviktige nødvendigheter. Selv om tradisjonene har levd lengst i den samiske kulturen, har dette vært grunnlaget til både nordmenn, samer og kvener i nord, og i distriktene generelt. Vi snakker ikke om villmark i nord, vi snakker om utmark. Villmark er øde landskap, urørt av menneskehender. Utmark er stedet vi bruker for å hente fisk, bær og kjøtt. Det er utmarka som gjør dyrehold bærekraftig. I tillegg brukes utmarka til å hente ved, virke til båter, bygg og klær. Der hvor byfolket og naturvernere ser villmark, ser vi andre urgamle stier og spor etter våre foreldre og tidligere generasjoner, vi ser vannet de har lært oss har omtrent 80 gode røyer om vi behandler det riktig, i eget nærområde på vidda vet vi at det er 300 kilo multer på et godt år, mens andre år bare gir 90 kilo.

Myteknusing

At vi skal få bruke naturen i dag med moderne hjelpemidler, skulle da bare mangle. Både urfolk og andre folk har rett til å få utviklet sin kultur i tråd med dagens standard. Det betyr at ganske mange av oss vil ha et ønske om å bruke både snøskutere og kjøretøy med to eller flere hjul. Og da kan jeg ta noen ord om dette også: Nei, et spor i sneen skaper ikke varige men. Nei, snart er all lyd borte, så det er ikke mye støy.

Visuell støy, sa du? Den type fjottargumenter er vanskelig å ta på alvor. Det er himla god plass til både skigåere, fotturister og folk med motorkjøretøy, hvis viljen til å finne løsninger er til stede. Nei, vi skader ikke reindrifta med motoriserte kjøretøy. De bruker det selv, reinen er ikke redd oss, og dyktige reindriftutøvere veileder om de syns noen er for nære. Og ja, det er alltid noen som ødelegger: kjører for fort, lager dype spor, og kjører utenfor løyper. De har vi påtalemyndighet som kan ta seg av, på lik linje som med båt- og biltrafikk.

Hvem er fienden?

Der byfolket, forvaltninga og naturverneren ser truede dyrearter som må beskyttes mot all kontakt, ser vi dyrene vi alltid har vært omgitt av, og som ikke er redd oss. Vi mennesker er en del av naturen. Selv har jeg tilbragt mang en sommer med innlandsfiske, hvor min far har vist meg hvor den truede dverggåsa nesten flyr i hodet på oss, mens den lærer barna å fly i formasjon. Vi har levd i fredfylt samkvem i alle år. Vi har opplevd i praksis at dverggåsa flytter nærmere oss mennesker – kanskje for å unngå å bli spist av reven, som skyr oss?

Men, forvaltninga har jagd oss ned fra vidda, med dverggåsa og egen forskrift i hånd. Samtidig som vi er jagd ned, er også dverggåsa forsvunnet – så hva er da grunnen til å stoppe vår perfekt tilpassede utmarksbruk og næring?

Utmarka er vår hjelp

Utmarka har også avgjørende betydning for vårt psykososiale liv i nord. Utmarka er vårt hvilested, vår opera, vårt teater, og ikke minst, den er vår psykolog, vårt treningstudio og vår sjelesørger. Men, en massiv fornorskning av alle i nord uansett opphav, har tvunget oss på defensiven, og skal ha oss til å skamme oss over vår måte å bruke naturen på. Tvinger på oss begreper som villmark og fornøyelseskjøring, som er en hån mot alt det vi står for i nord.

Arbeidsplasser råtner på rot

Jeg driver selv næring i utmarka. Der miljøvernere ser et vakkert bilde av villmark, ser jeg urter jeg kan bruke til økologiske krydder og drikker, bær til syltetøy og fisk til den beste rakede røyen som er å oppdrive. All kunnskap og økonomi om næringen er hentet fra den utstrakte utmarksbruken og de lange tradisjonene vi har i nord, sammen med moderne hjelpemidler. Med nærmere 1,5 millioner i omsetning fra det byfolket kaller for villmark, vet jeg hva jeg snakker om. I dag er vi som driver i utmarka så hemmet i vårt virke, at vi trenger de kriminelle for å få vite tilstanden på naturen.

Det råtner bær på rot i Troms og Finnmark alene for minst 60 millioner i førstehåndsverdi. I Finnmark alene er det 60 000 vann – og vanvittige mengder fisk som kunne gitt arbeidsplasser. Vi kunne skapt 500 bærekraftige arbeidsplasser i utmarka. Men da må vi se på oss mennesker som del av naturen vi bor i, og stedet vi ønsker å leve i. For å skaffe disse arbeidsplassene, trenger vi alle de utmarksbrukerne. Det er der grunnlaget, og interessen først våkner, for så å gi næring i neste omgang.

Bærekraftig bruk er beste form for vern

Eksemplene er mange. Det bygger seg nå opp en frustrasjon og et sinne hos folk i distriktene, som jeg ikke har sett på årtier. Endelig, sier jeg! Dette har jeg ventet på lenge. Vi i nord må våkne! Kampen for naturen dreier seg ikke bare om gruvedrift. Ei heller om å beholde en villmark øde. Vi må aldri la folk stortinget, forvaltninga og byfolket få karakterisere utmarka som villmark. Det er vår bærekraftige bruk som gjør at naturen fremstår som villmark i andres øyne – men den er ikke det! Vi må kjempe for at vi mennesker skal få være del av naturen.

Nordkalottfolkets budskap er det samme som før: motorferdselloven må skrotes! Den er diskriminerende, den gjør oss til fiender av egen kultur, og den er utarbeidet i en tid hvor vi ikke fikk vårt syn frem. Vi må alle samle kreftene rundt dette, om vi skal få likeverdige levekår i nord.

YTRING: Fører Fylkesmannen, politiet og SNO krig mot skuterfolket og livet på bygda?