Svar til Torbjørn Fagermo om Målselv Sp og skuterdispensasjoner

Torbjørn Fagermo har etterlyst svar på sitt innlegg i Nye Troms 12/11, om skuterpolitikken blant annet i Målselv. I tillegg så vil jeg vise til hans innlegg i Nye Troms den 9/9-20 og 12/2-20. Innleggene inneholdt mange ulike momenter og jeg har derfor delt opp svarene – beklageligvis har det tatt tid å gi et svar. Det første stod å lese i Nye Troms 18/12-20, der har jeg svart på det som omhandler den nasjonale politikken på dette området. Jeg vil i dette innlegget svare på de momenter som handler om den politiske håndhevelsen av lover og forskrifter i Målselv kommune.

På et generelt grunnlag kan jeg si at Målselv Senterparti overhodet ikke har innført en skjerpet skuterpolitikk. Tvert imot har vi jobbet aktivt i plan- og næringsutvalget/ kommunestyret gjennom hele 2020 og inn i 2021, for at tolkninger av lov og forskrift skal forstås i beste mening til den som skal benytte skuteren. Allerede i november 2019 begynte vi arbeidet med å forbedre retningslinjene for bruk av skuter i Målselv, og de ble endelig vedtatt høsten 2020.

Når det gjelder hvordan lover og forskrifter tolkes/leses, så er det et faktum at Statsforvalteren (SF) har skjerpet sin oppfølging av kommunene og en forventning om at Målselv kommunes tidligere praksis innskjerpes. I Fagermos ulike innlegg får man et klart inntrykk av at dispensasjonssøknader behandles ulikt i for eksempel Målselv og Bardu. Det er fullt mulig at det for tiden er noe ulike praksis, men som sagt, så har SF gitt tydelige signaler om at alle kommunene skal følges opp på dette området og det er derfor ingen grunn til å forvente at eventuell ulik praksis vil vedvare. Akkurat nå vet jeg at Målselv er SFs fokus, før dette var det en gjennomgang av praksis i Senja og Dyrøy. Nettopp en spesifikk sak i fra Dyrøy, er av SF brukt som et eksempel på hvordan SF mener at lov og forskrift IKKE skal tolkes. Målselv Sp er imidlertid uenig i flere deler av tolkningen. SFs konservative tolkninger betyr at kommunenes handlingsrom blir kraftig utfordret. Målselv Sp er tilhenger av at alle skal få lik behandling, men det betyr ikke at Målselv Sp og undertegnede er enig i at tolkningen skal være konservativ.

Motorferdselsnemda (MFN) ble lagt ned i 2018 og ansvaret for behandling av søknadene ble overført til plan- og næringsutvalget (PNU). Det er av mange sagt å være et feiltak at MFN ble lagt ned, fordi MFN etter sigende ville kunne behandlet søknadene mer effektivt. Så enkelt er det ikke. Måten søknadene behandles på er endret. Der MFN tidligere foretok vedtak om skuterdisper på et mer generelt grunnlag og kanskje godkjente videreføring av tidligere søknader, så må alle søknader nå ha en grundig individuell behandling og saksutredning. Det medfører blant annet at noen kan oppleve at de ikke lenger får dispensasjon på det grunnlaget som det tidligere har vært søkt på. Det betyr også at det har blitt en grundigere og mer tidkrevende prosess rundt den enkelte søknad og at søker ikke bare kan opprettholde forrige søknad, men man må faktisk søke på ny og legge ved oppdatert og nødvendig dokumentasjon. Alt dette er mer tidkrevende og omstendelig. PNU har dessuten avholdt ekstra møter, for å kunne behandle dispensasjonene så raskt som mulig.

Naturmangfoldloven sørger for å beskytte blant annet truede dyrearter. Det betyr at selv om man har kunnet kjøre skuter etter en fast trase i lang tid, så kan forutsetningene ha endret seg. Det kan ha kommet et nytt hi/yngling/reir med dyrearter som har et spesielt vern der traseen skal gå og dermed være til hinder for å fortsette å gi disp. Derfor er det viktig å legge ved kart slik at det tidligst mulig er klart hvor søker i utgangspunktet ønsker å kjøre. Hensynet til disse dyreartene er vedtatt nasjonalt og er ikke noe vi lokalt kan endre på, selv om vi er enig i at det er diskutabelt hvorvidt og eventuelt hvor mye skuterkjøring forstyrrer dette dyrelivet. Men man kan da som søker få avslag, eller man får godkjenning på en annerledes løype en den man ønsket.

Praksis i Målselv har vært at man stort sett har fått tillatelse til å kjøre fra sin egen bolig og til det formål man har søkt på. Dette mener Statsforvalteren ikke skal være tillatt. Målselv Sp sin holdning er imidlertid at der det er mest hensiktsmessig, så skal søker kunne kjøre fra egen bopel og slippe å frakte skuteren på henger, for så å måtte parkere ved et startpunkt som gjerne ikke er tilrettelagt/brøytet for parkering. Slik vil vi ha det.

Medisinske vurderinger ligger det til en lege å foreta. Der det er behov for en legeerklæring fordi man søker om disp med utgangspunkt i § 5b eller 6, så mener Målselv Sp at PNU IKKE skal være de som skal foreta en medisinsk vurdering av søkers mulighet til å gå. Gangevnen er et essensielt poeng i forhold til vurdering av søkers mulighet til å komme seg «ut i naturen». Derfor er det viktig at legen sier noe om denne evnen. Hva som imidlertid ligger i «ut i naturen» er veldig relativt og det har derfor vært et poeng for PNU å sette en faktisk grense, som skal være tydelig og forutsigbar. Årsaken til at man har valgt 2 km som en grense er et forsøk på å legge seg på et nivå som bør unngå omgjørelser/innsigelser fra Statsforvalteren. Dersom man klarer å bevege seg så langt som 2 km eller lenger, bør man kunne anses for å ha evne til å komme seg «ut i naturen» (selv om man eventuelt ikke har evne til å gå til en bestemt hytte, et gitt fiskevatn eller annet gitt turmål). Dersom legeerklæringen IKKE sier noen om søkers evne til å gå, så må imidlertid PNU gjøre sin vurdering av denne evnen, nettopp fordi grunnlaget for en disp, blant annet baserer seg på søkers evne til å komme seg «ut i naturen». Dette er altså Målselv Sps utgangspunkt for at vi ønsker å benytte en legeerklæring som sier noe om den enkeltes evne til å bevege seg over 2 km. Hvis legen i dette skjemaet har krysset for at pasienten IKKE kan bevege seg over 2 km, så er vårt utgangspunkt at dette automatisk skal gi dispensasjon på et medisinsk grunnlag (det er dog ikke det eneste kriteriet som må oppfylles for å kunne få disp).

Målselv Sp vil opprettholde vår liberale tolkning av lovverket og vil derfor fortsette å utfordre SF og direktoratet på deres tolkning. Vi mener at lov, forskrifter og rundskriv trenger fornyelse og at det i størst mulig grad bør være opp til kommunene å regulere bruken av skuter.