Driver kjøtt- og livdyrproduksjon i Øvre Bardu:
Synes den negative utviklinga i landbruket er trist. – Vi flyttet hjem for å starte å «leve»
ØVRE BARDU: Avgjørelsen om å starte opp drifta på Lars sin familiegård, over 50 år etter at den ble lagt brakk, skjedde uten tvil. Sammen med samboeren Mari har de hatt sine utfordringer, men går nå inn for å satse enda større.
– Jeg studerte ingeniør i Narvik, men alt jeg kunne tenke på der jeg satt med studiene var gårdsdrift, sier Lars Mogaard.
Hans nåværende samboer, Mari M. Siljebråten, studerte på den tida i Tromsø og har derfra en master i statsvitenskap. Paret brukte ikke lange tida på å bestemme seg for å flytte til hjembygda og bli bønder på si.
Mye selvgjort
Det unge paret i 30-årene er nå inne i sitt fjerde år med kjøtt- og livdyrproduksjon av Herefordkveg, en engelsk kjøttrase. De jobber begge fulltid utenom drifta, Lars i sitt eget entreprenørfirma og Mari administrativt i kommunen samtidig som hun er en aktiv politiker.
Da de startet opp drifta på hjemplassen til Lars hadde de kun en fjøs fra 1920 på gården og ingen dyr. De satte derfor opp en kaldfjøs, hvor Lars fikk benyttet seg av sine ingeniørferdigheter og lokale råvarer.
– Lars har kappet materialer fra egen skog, tegnet fjøsen og brukt materialene til å bygge fjøsen, sier Mari.
Med sine praktiske løsninger ble kostnaden på fjøsen i underkant av 300.000 kroner. Kaldfjøsen rommer i dag 14 ammekyr pluss ungdyr, i tillegg har de en buehall like ved hvor oksen deres holder hus. Totalt er det 22 dyr i stort og smått.
Satser nytt
De kjøpte gården fra Lars sine foreldre. Ved kjøp hadde det ikke vært drift siden 1967 og det var, og er fortsatt, en del som må gjøres for å få gården i den stand de ønsker.
– Nå er planen å sette opp en større fjøs, sier Lars.
Dyrene trives ute og paret har allerede sett en positiv innvirkning på skogen hvor dyrene beiter. Dyrene kalver også ute i et inngjerdet området, normalt sett i løpet av mai, og kalvene går sammen med mora hele sommeren i utmarka. Mari sier dette går helt fint, men at det ikke er ideelt med små kalver om det skulle oppstå et polart lavtrykk.
Ved å bygge nytt vil de ha en varm fjøs med plass til opp mot 50 dyr totalt, hvorav 40 plasser vil være til ammekyr. Da kan kalvingen skje i mars og kalvene vil være større ved salg. Paret sier de også kan selge livdyr i tillegg til kjøtt. I fjor var første året hvor de satt igjen med et overskudd i drifta.
– Det er en livsstil, sier Lars.
Trigget til drift
Paret trives som bønder på sidelinja, men målet er at Lars skal trappe ned entreprenørjobben og satse mer på gården framover. På et tidspunkt hadde entreprenørfirmaet vokst seg så stort at Lars vurderte å starte et aksjeselskap. Men etter en tre dagers tur til Altevatn i øsende regn for å hente tilbake flokken med kyr som hadde stukket av, var Lars igjen sikker.
– Det er dette jeg vil drive med, tenke jeg der jeg gikk i skogen, sier han.
Mye av motivasjonen til det unge paret er å holde liv i landbruket, da de synes det er trist at så mange gårdsbruk avvikles.
– En trigger som var med på å gjøre at vi tok avgjørelsen var at nabogården la ned drifta, sier Lars.
Særegent beite
De ønsker å utnytte eiendommen de nå drifter og sier de hadde en del mark å ta tilbake når de startet. Selv om trenden er å legge ned gårdsbruk er det fortsatt etterspørsel på dyrket mark i næringa. Slik det er nå går all innmark til grovfôr og dyrene beiter mesteparten av tiden i utmarka og på fjellet.
– Vi har kanskje et litt særegent beite for storfe når samene treffer dyrene våre på fjellet og varsler om det, sier Mari.
Hun legger til at hun trives på fjellet om sommeren mens de ser til dyrene. Kyrne er merket med bjeller og paret er daglig ute og ser til dem i sommerhalvåret. For paret er ikke redd for arbeid og ser på bondelivet som en genuin glede.
– Jeg tar nok ikke i hvis jeg sier det er mye arbeid, sier Lars.
Noe å gi videre
De har snakket mye om hva de ønsker seg og hvordan de skal drifte. Målet er å overlate gården i så god stand som mulig til potensielle etterfølgere. Hvem det skulle bli er ikke avklart og det er per dags dato ikke noen arvtaker på gården.
Lars og Mari er enige om at en annen livstil muligens ville gjort at de tjente mere penger, men at denne livstilen gir en merverdi ut over hva penger kan gi. Paret har gjennom drifta mottatt mye hjelp både på gården og i fjellet av venner og familie. Lars er yngst av seks søsken og har onkelunger som også hjelper til.
– Familien til Lars har gitt oss en fantastisk support og fortjener all ære, sier Mari.
Også naboer bidrar i slåtten og med utlån av utstyr. Dette sier Lars er veldig hjelpsomt, da de ikke har en stor drift ennå og at det er dyrt å eie alt nødvendig utstyr selv. Også erfaringer blir delt mellom naboer og andre bønder.
– Det er fint i landbruket hvor det er så mye vilje til å hjelpe, sier Lars og påpeker at mye av kunnskapen i gårdsdrift er erfaringsbasert.
Gitt det fem år
Som forholdsvis ferske i bransjen synes de dette er veldig positivt og gjør at de ikke behøver prøve og feile på alt i startfasen.
Paret retter også en takknemlighet ovenfor landbrukskontoret i Bardu, hvor de har fått mye gratis veiledning.
– Det er mye som skal ordnes opp i når man overtar en gård. Det er ikke bare å overføre noen penger, det er en tung prosess, sier Mari.
De har seg imellom gjort en avtale om å gi det fem år som bønder før de i det hele tatt kan ta opp temaet om å gi seg. Dette for å gi ting litt tid å stabilisere seg og for å virkelig prøve denne livstilen.
Noe endret seg
Ingen av dem hadde sett for seg dette da de var yngre. Lars er vokst opp med anleggsmaskiner og var ikke i tvil om at det var maskiner han skulle drive med når han startet videregående. Mari trivdes med bylivet i Tromsø og hadde ikke trodd at hun skulle flytte derfra, men heller bli der og jobbe på et kontor. Slik ble det ikke og nå lever de lykkelig på landsbygda.
– Det fine i dagens samfunn er at vi kan bo slik vi gjør i Øvre Bardu, og fortsatt jobbe sentralt, sier hun.
Samtidig sier hun at hun er oppvokst på Setermoen som «forsvarsunge», og at hun nå ser muligheta til å bo og leve overalt.
– Jeg er glad i friluftsliv, elsker jakt og å gå på ski, og dette er det veldig fint å gjøre her, sier Mari.
Ser potensialet
Framtida er altså ikke hugd i stein for de unge paret. For nå satser de enda mer på kjøttproduksjon. Hvor de ser de kan ha et særegent produkt, med storfe som beiter til fjells, som de kan utvikle. Etterspørselen etter kjøtt varierer og kan være med på å bidra eller sette begrensninger for utviklinga.
De har også en gammel seter tilhørende gården fra 1800–1900 tallet. Her stod det i sin tid fire bygninger, hvor det nå bare er tuftene igjen. Området er et gammelt kulturbeite, noe Lars og Mari ser verdien i å beholde intakt.
– Allerede ser vi en forskjell etter at dyr igjen har fått beitet i området, sier Mari M. Siljebråten.
