Tid for å ta politikken lenger ut på landet

Knapt noe her i verden har ei sterkere lukt av Senterpartiet (Sp) enn 17 bokstaver satt sammen til ordet «distriktspolitikk». Selvsagt har alle norske partier sin egen variant av tiltak og virkemidler som gir ordet mening i den politiske konteksten de ønsker at ordet skal gi mening i. Men det er ingen tvil om at ordet har en spesiell valør når det kommer fra en senterpartist. For alle vet at Sp har eierskap til en politikk som tar utgangspunkt i liv og vekst på bygda som en bærebjelke for samfunnsutviklinga. Og alle vet at Sp har ei politisk kjerne som det lukter bonde, fjøs og landliv av. Derfor er Sp blitt avskrevet som et interessefellesskap for landlige særinteresser blant de som tar utgangspunkt i at verdiskapinga i landet skjer der det bor flest folk. Og derfor har Sp alltid hatt størst oppslutning blant de av oss som bor og lever livene våre i distriktene. Men ting er i endring.

Og den mest åpenbare endringa er da at Senterpartiet er i ferd med å vokse seg til en betydelig maktfaktor i norsk politikk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å stole blindt på meningsmålinger. Men faktum er i alle fall at Senterpartiet nå ser ut til å ha stabilisert seg på ei velgeroppslutning på godt over 10 prosent på alle partibarometre. På noen målinger er partiet til og med oppe og puster Arbeiderpartiet (Ap) i ryggen, og dette har avfødt en liten diskusjon om hvorvidt Sp-leder Vedum kan bli statsminister i ei eventuell rødgrønn regjering etter valget neste år. Realistisk sett tror vi imidlertid at det skal mye til for at Sp blir større enn Arbeiderpartiet i valg, men det er uansett interessant at ei rødgrønn Vedum-regjering et knapt år før valget i det hele tatt framstår som et mulig alternativ til ei rødgrønn Støre-regjering.

Men den mest interessante endringa er likevel ikke Senterpartiets oppslutning, men derimot de strømningene som ligger bak denne trenden. Det åpenbare aspektet er da at Sp gjennom år nå har markert seg som den eneste tydelige stemmen mot en sentraliseringspolitikk som færre og færre velgere vil ha. Og som mange nå søker et troverdig alternativ til. Nå skal vi i denne omgang verken nevne kommunereformen, regionreformen, politireformen, nedlegginga av lokalsykehus, postombæringa, nedlegginga av NAV-kontor, landbrukspolitikken, ambulanseflyberedskapen, bruken av de store samferdselskronene eller ordet Bell-helikopter for å underbygge en påstand om at Solberg-regjeringa har ført og fører en sentraliseringsdrivende politikk. Men vi slår fast at Sp helt siden 2013 har markert de klareste alternativene. Og vi ser nå også at både velgerne og andre partier har fått opp øynene for et enkelt faktum. Nemlig at distriktspolitikk er noe mer, viktigere og større enn en politikk som har som mål å tilfredsstille smale interesser i distriktene.

Og nå ser til og med Ap ut til å ha skjønt dette. Torsdag 29. oktober klokka 14.00, har de nemlig kalt inn til pressekonferanse på Youngstorget, og der skal det som omtales som «det største distriktsløftet til Ap siden 1970-årene» presenteres. Innholdet i denne distriktspakken kjenner vi ikke i skrivende stund, men i presseinvitasjonen lokkes det med 60 tiltak for en bedre distriktspolitikk. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at Ap, som det sentrale styringspartiet gjennom siste del av forrige århundre, hadde blikk for viktigheten av politikk som virkemiddel for å ivareta spredt bosetting og kraftfulle bygder i landet vårt, men vi er ikke de eneste som mener at partiet har sovet i «distriktstimen» de seneste årene. Derfor har stadig flere eks-Ap-velgere søkt ly under Sp-fanen de senere år. Og derfor er det vanskelig å lese denne annonserte distriktssatsinga som annet enn et svar på velgerflukten til Sp.

Men vi er uansett glad for at en alternativ distriktspolitikk nå ser ut til å rykke høyere opp på den politiske agendaen i bredere politiske lag, og i den sammenheng merker vi oss også at det denne uka ble overlevert en interessant rapport til regjeringa. Det regjeringsoppnevnte «Distriktsnæringsutvalget» konkluderer blant annet med at kommunene bør få beholde en større del av inntektene som skapes lokalt, at statlige arbeidsplasser i langt større grad bør lokaliseres i distriktene og at «det har en kulturell og sosial egenverdi for landet å opprettholde spredt bosetting», selv om dette også kan ha en økonomisk kostnad», og vi kunne knapt vært mer enig. For det er lurt å ta politikken lenger ut på landet. Og vi er glad for at flere ser ut til å innse at det er tid for det nå.