To reale menn - Frivilligheten lever lenge!

Roy Christiansen

Eg har opplevd våre to barn vokse opp i Bardus store mangfold av aktivitetsmuligheter innenfor kultur, og særlig musikk og idrett. Et mangfold som er avhengig av at folk engasjerer seg og bidrar med sitt frivillige arbeid. Eg kjenner to reale frivillighetens menn som virkelig har bidradd (og som med årene har fått priser for sin innsats). To karer som eg som tilflytter fikk en umiddelbar kontakt med da eg sjøl kom til Setermoen, en sommer tidlig på 80-tallet, for å gjøre unna plikt-tjeneste som idrettsoffiser.

En real skimann

Eg hadde vel vært på jobb som idrettsoffiser en ukes tid da telefonen ringte. Den første ikke-militære telefonen fra utenfor leiren. Mannen i andre enden presenterte seg, og sa med en utpreget Bardu-dialekt at han var fra Bardu IL, Skigruppa. Han ville gjerne ta meg med ut i skiløypenettet. Dette for at eg skulle bli kjent, og få litt tips om barmarks vedlikehold, og hvor utfordringene i løypenettet var. På den tiden var Forsvaret, ved leirenes idrettsoffiserer, svært delaktige i oppfølging av løypenett og preparering vinterstid.

Vi ble enige om å møtes, og eg som ikke kunne mye om dette fra før, fikk en svært god introduksjon og omvisning, samt nyttige tips rundt skiløypene i Bardu. Vi ble også enige om å møtes igjen når snøen var kommet, og preparering av løypenettet stod for tur. Vi møttes flere ganger dette første året. Måten han, som representant fra Bardu IL, ivaretok idrettslaget og bygdas interesser, når det gjaldt skiløypene, var forbilledlig. I tillegg til stor hjelp for meg som fersk idrettsoffiser og løypetråkker.

For noen år tilbake gikk eg av som offiser etter drøye 40 år i tjenesten. Brått hadde eg mye mer tid til disposisjon på dagtid. Vinterstid begynte eg å gå en del mer på ski i løypenettet, som eg jo kjenner så godt. Et løypenett som nå følges opp av kommunen og idrettslaget. Eg føler meg privilegert og lykkelig på mine skiturer i flotte, vel preparerte løyper. Eg støter stadig på mannen eg ble kjent med for om lag 40 år siden. Han har vel omtrent doblet sin alder og er fortsatt like engasjert – der han kjører tråkkemaskinen, eller driver med vanndrenering, eller rydding av kvist og kvast i løypenettet. Overrasket er eg jo egentlig ikke, fordi eg har jo opp gjennom årene i Bardu fått med meg hans frivillighet og vedvarende engasjement for idrettslag og ski-idretten.

En real fotballmann

Sjøl er eg først og fremst en fotballmann. Da eg kom til Bardu som ung mann på 80-tallet, ble eg vel tatt imot i Bardu IL av en gjeng unge fotballspillere, ledet og trenet av en engasjert mann med østlandsdialekt. En som eg etter hvert skal bli godt kjent med. Veldig godt kjent med gjennom opplevelser i fotballens teori og praksis. De neste årene tilbringer vi mye tid sammen i trening, kamp, fritid og ikke minst hjemme hos ham. Eg blir dermed også fort godt kjent med kona, sønnen, dattera og bikkja. En likandes familie der også kona og dattera har et stort hjerte og engasjement for Bardu-fotballen. Denne familien har i mer enn 40 år, med den største selvfølgelighet, gitt mye av sin tid og ressurser til fotball-fellesskapet. Hvor mange spillere og andre fotball-interesserte, som har vært innom fotball-trenerens hjem opp igjennom årene, lar seg ikke telle opp. Man kan finne like mange eller flere, utover det ganske land, som er glad i, og har stor respekt for, ham som menneske og fotballmann.

Denne reale fotballmannen har, godt støttet av familien, vært trener for A-lag og aldersbestemte lag i ca 40 år. De siste årene har han – forståelig nok - tonet ned trener-gjerningen. Allikevel støtter han fremdeles aktivt opp fotballen med vedlikehold og klargjøring av baner, herunder brøyting, merking, utplassering av mål, vinterlagring med mer. Han er fremdeles engasjert og aktivt med i trening og idrett: på «voksen» trimmen i Barduhallen hver tirsdag med bøy/tøy, fotball og innebandy, med egen-trening i treningsstudio – og ikke minst at han spiller og sjefer sitt eget lag i den årlige Juleturneringa. Og min spreke venn og fotball-kamerat fylte 84 år den 28.februar…

 Det var jaggu på tide å få skrevet dette innlegget, som eg så mange ganger de siste 4-5 årene har tenkt eg ville gjøre.

Eg vet eg har mange med meg, fulle av respekt og takknemlighet, når det uttrykkes til disse to reale frivillighetsbautaene i Bardu;

JARLE HEIMDAL og ROLF HANSEN:

TAKK, TUSEN TAKK!!