Tragikomisk!

• Nav har sannelig vært i nyhetsvinden igjen denne uka. For etter at både Nav-direktøren og arbeids- og sosialministeren i stortingshøringa i november forsikret om at Nav er i rute med sitt datamoderniseringsprosjekt, vet vi nå noe annet. Mandag måtte Nav-direktøren igjen svare for seg i ei høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og her vedgikk han at prosjektet er blitt 1,5 milliarder dyrere enn planlagt. I en rapport som Dagens Næringsliv har fått tilgang til, slås det også fast at «gjennomføringsevnen for prosjektet er begrenset», og i den samme rapporten pekes det på at mangler og svakheter «medfører risiko for at det vil oppstå uforutsette kostnader og forsinkelser» i de to gjenstående delene av tretrinnsprosjektet.

• Nå kan man i og for seg si at større overskridelser på dataprosjekter er mer vanlig enn uvanlig både i det offentlige og i det private næringsliv, men for Navs vedkommende er det bakteppe som gjør at det nå igjen bygges opp under bildet av en offentlig forvaltningskoloss i utakt med omgivelsene. For etter at Nav ble opprettet i 2006, har det har sannelig ikke manglet byggematerialer for den som har ønsket å bygge opp under dette bildet. Forståelig nok, for forventningsbuen var kraftig spent da Nav ble lansert som en slags superetat. Med ei dør inn til en offentlig virkelighet der mange brukere tidligere hadde opplevd å bli kasteballer mellom arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten.

• Men overskrifta på denne artikkelen handler ikke først og fremst om dette, selv om det indirekte utvilsomt handler om det også. Det vi synes er tragikomisk, er nemlig det lokale eksempelet på Nav-systemets ansiktsløse irrganger som vi fikk innblikk i denne uka. For tirsdag kunne vi fortelle historia om Maurice Prince fra Nedre Bardu, Han sendte en søknad om uførepensjon i januar 2004, og svaret fikk han ikke før over 11 år etterpå. Dette kunne i og for seg ha vært ei litt komisk historie om brevet som ble glemt i ei skrivebordskuff eller forsvant mellom reolene på postkontoret, men det tragiske er at det slett ikke var slik.

• For svaret Prince fikk fra Nav handlet ikke om skrivebordskuffer, postreoler eller noe annet kuriøst. Han fikk til og med en klagefrist på seks uker på vedtaket, og vår beskaffenhet med saken har bare bekreftet det karikerte inntrykket av Nav som en byråkratisk mur mellom samfunnet og fornuften. For da vår journalist skulle ha en kommentar til saken, kunne ikke noen i Nav gi oss denne før Prince hadde skrevet under på ei samtykkeerklæring. Det hjalp da ikke at vi presiserte at vi kun ønsket en generell pressekommentar som ikke berørte enkeltheter i den aktuelle søknaden, og resultatet ble at vi måtte kjøre drøyt fem mil for å få ei underskrift som vi kunne sende over til Nav. Da dette så var gjort, ventet vi over fire timer på en kommentar fra Nav. Den fikk vi på epost fra direktøren i Nav Internasjonalt, og den var akkurat så generell som det du kunne lese i vår tirsdagsavis.

• Og dermed hadde vi også opplevd det. For selv om det finnes verre ting her i verden enn at en journalist blir satt til å vente noen timer på et svar fra Nav, kjente vi på følelsen. Av irritert maktesløshet. Over at et enkelt spørsmål ikke kunne besvares før det hadde vært på en byråkratisk runddans i et ansiktsløst system. Og der svaret, da det endelig kom, var så generelt at det egentlig ikke ga oss svar på noe.

• «Tragikomisk» sier Maurice Prince etter å ventet 11 år på et svar fra Nav. «Tragikomisk» sier også vi, etter å ha ventet i fire timer.