Flaskepanten er en norsk resirkulerings-suksess, men i Sør-Europa vil ikke bransjen ha den

Engangsplast fra Europa skyller inn langs kysten. I Sør-Europa vil ikke bransjen ha den, men i Norge er flaskepanten er resirkuleringssuksess. Så godt mottatt er den at pantemaskinene nå oppgraderes til å telle store mengder flasker på noen sekunder.

Vi tok med et par poser pant for moro skyld og fikk testet det ut selv. Man åpner en luke og posene med panteflasker, også heller man rett og slett bare flaskene i et stort kammer. Det hele virket nesten for godt til å være sant.

Enklere flaskeinnsamling

Dette gjør pantinga lettere for idrettslag og skoleklasser som har flaskeinnsamling. Her kan man tømme flaskene rett i maskinen fra søppelsekkene man har brukt til innsamlinga. Det gjør at man slipper å stå i kø og pantingen går utrolig mye fortere.

Når alle posene er lagt oppi kammeret lukker man døra og trykker start på displayet. I løpet av prosessen får man se på displayet hvor mange og hvilke flasker maskinen har registrert.

Om det skulle snike seg med en glassflaske kommer disse ut i et eget kammer slik at man kan kaste dem i rett dunk.

Når trommelen inne i maskinen er ferdig å gå kan man så velge å legge i flere flasker eller avslutte.

Andre fordeler

Pantemaskinen har også en annen fordel for miljøet, da den ikke sender tilbake til kunden flasker eller bokser som ikke har pant. Disse blir sortert ut og levert på baksida.

– I KIWI region Nord-Norge er det kun KIWI Finnsnes som har denne pantemaskinen. Erfaringer fra andre steder i landet er at pantingen kan øke med det tredobbelte ved bytte til denne, sier Thor-Arne Kosmo, distriktssjef i Kiwi Region Nord-Norge.

– Maskinen er en stor investering, men vi tror det kommer til å trekke flere kunder, slik at det er verdt det, opplyser han.

Motstand

Engangsplast fra Europa skyller inn langs kysten. I store EU-land kjemper drikkevarebransjen mot en panteordning for plastflasker som ville fått slutt på forsøplingen. – Gi brukt plast en verdi. Da ender det ikke opp i havet, sier plastaktivist Kenneth Bruvik.

I årevis hadde Kenneth Bruvik ryddet holmer og skjær vest for Bergen for plastavfall. Han trodde han hadde sett det meste. Men første gang han kom til dette stedet, en bortgjemt vik i havgapet på Sotra, kom gråten.

Sprekken i fjellet er vanskelig å oppdage, og den er ikke større enn at et menneske så vidt klarer å lirke seg inn. Men der inne har naturen fått et annet selskap: Tonnevis av plast er skylt inn av havstrømmene. Her kastes det rundt i vær og vind og blir til slutt knust i små biter, nærmest til partikler. De limer seg som glitter til de svarte støvlene Bruvik har på seg.

– Dette er følgen av at vi produserer store mengder plast som ikke blir resirkulert, sier Bruvik, stående på et berg av plastavfall.

Han blir stille noen sekunder, før han med to hender griper en grøt av oppmalt plastemballasje.

– Hvordan kan vi forsvare dette?

Høye EU-mål

EU har satt høye mål for gjenvinning av engangsplast. Av én grunn: Vi bruker enorme mengder plastemballasje og er på stø kurs til å bruke enda mye mer. Når chipsposen, osteplasten eller handleposen blir søppel, er det et problem som det er dyrt å bli kvitt på en ordentlig måte.

I motsetning til hva mange tror, blir mesteparten av plastemballasjen som folk kaster hver dag, ikke gjenvunnet. Det som ikke blir resirkulert, havner i forbrenningsovner, på fyllinger, i elver eller i havet.

Innen 2030 skal 55 prosent av plastemballasjen i EU gjenvinnes. Det er et stykke fram: I 2020 ble 38 prosent av dette avfallet resirkulert i EU-området. Offisielt. Ingen vet sikkert, og kritikere tror tallet er blåst opp.

Her hjemme vet heller ingen hvor mye plastemballasje som er på markedet. Men Plastretur, som håndterer plastavfallet fra de store dagligvareprodusentene i Norge, rapporterte at drøyt 25 prosent av all engangsplast fra deres medlemmer til husholdningene, ble resirkulert i fjor.

Studier anslår at 11 millioner tonn plastavfall dumpes i havet hvert år. Uten drastiske tiltak kan det være dobbelt så mye innen 2030.

Er blitt plast-ekspert

En del av plasten flyter i land langs norskekysten. En utrettelig Kenneth Bruvik plukker opp det han kan. I vinter fikk han Kongens fortjenstmedalje for sin «særlig samfunnsnyttige innsats innenfor sosialt arbeid og bærekraftig miljø». Nå vil han bruke resten av livet sitt på å bekjempe plastforsøpling.

Årevis med søppelplukking langs kysten av Vestlandet har gitt 56-åringen en helt spesiell detaljkunnskap. Bruvik fisker fram en plastflaske uten etikett fra berget av søppel og kaster et blikk på den.

– Denne kan komme fra Norge eller fra et land rundt oss. Den har litt tykkere plast. Den er en panteflaske som ikke har blitt pantet, sier han.

– Men disse andre flaskene her, som er tynnere, er engangsflasker. De er typiske for Storbritannia og Portugal, sier Bruvik, før han legger til:

– Vi kan ikke fortsette på denne måten. Denne plasten ender i havet og blir spist av fugler og fisk. Alt det marine livet påvirkes. Det er uholdbart, det river i hjertet. Løsningen er felles europeiske panteordninger for plastflasker og engangsemballasje, sier miljøforkjemperen.

For hva hjelper det å rydde plastflasker langs kysten av Norge, når hundretusenvis flere fra land uten panteordninger, hele tiden er på vei med havstrømmene?

Norden gikk foran

Flaskepant ble innført i Sverige i 1984. De nordiske landene fulgte etter Norge i 1999. Danmark, Tyskland, Nederland og Kroatia kom på starten av 2000-tallet. Men mellom 2006 og 2021 ble bare ett nytt land medlem av panteklubben: Litauen.

Nå er det imidlertid ny bevegelse. I fjor startet slike system i Slovakia, Latvia og Malta. Seks andre land sier de skal ha panteordning for engangsflasker innen utgangen av 2025: Portugal, Romania, Irland, Ungarn, Storbritannia og Østerrike.

Men tre store og varme land med enormt forbruk av vann på plastflasker, holder fremdeles igjen: Spania, Frankrike og Italia.

Et radikalt grep

Det har ikke manglet på besøk fra utlandet til Infinitum, det norske selskapet som drifter den norske panteordningen. Fra hele verden kommer delegasjoner til anlegget på Fetsund i Viken for å lære hvordan Norge klarer å samle inn og resirkulere nær 99 prosent av alle plastflaskene som blir solgt i landet.

Hemmeligheten er tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, sier Kjell Olav Maldum, administrerende direktør i Infinitum. Selg gjerne plastflasker, sa Berntsen til dagligvarehandelen og produsentene i Norge da han var i regjering på 90-tallet. Men om flaskene ikke blir samlet inn, må bransjen betale en avgift. Om mer enn 95 prosent blir samlet inn, blir avgiften null.

Det er det geniale som ingen har gjort før eller siden, mener Maldum: Det koster skjorta å bruke plastemballasje på drikkevarene. Men jo flinkere næringslivet er, dess lavere blir miljøavgiften. Nå er den 3,91 kroner per flaske. Eller på over 100 000 kroner per tonn plast - hvis produsentene ikke samler inn.

6,6 millioner flasker per dag

Men det gjør de. Siden 2012 har drikkevarebransjens avgift vært null.

Og fordi det er pant på flaskene - to kroner for en vanlig brusflaske - har den tomme colaflasken en verdi, også for forbrukerne.

– De aller fleste panter. Sitter du i en park og ikke gidder, så setter du flaska ved siden av søppeldunken, og så kommer noen og plukker den opp, sier Maldum.

Mange av de pantede flaskene ender til slutt opp på Infinitums anlegg på Fetsund nord for Oslo. Lastebiler lever tomgods til fabrikken, som kjører døgndrift. Inne i lokalene mates flasker og bokser inn i et avansert system. Infinitums tre anlegg i Narvik, Trondheim og Fetsund håndterer 6,6 millioner flasker og bokser i døgnet.

Næringslivet ble pålagt å fikse problemet, og det har de gjort – uten kostnad for staten eller for forbrukeren som panter. Maldum mener det er fullt mulig å se for seg et slikt norsk system i en europeisk sammenheng.

– Berntsen var en industrimann og visste at industrien er flink til å tenke ut løsninger. Politikernes rolle er å peke ut kursen. Vi mangler det i dag.

– Hva hadde effekten vært hvis Hellas, Italia, Spania, Portugal hadde fått til et sånt system?

– Det hadde betydd enormt mye. Vi hadde fått bort alle plastflaskene fra havet. Vi hadde stengt krana for forsøpling av plastflasker, sier Infinitum-sjefen.

Slutt på forsøpling

Land med tilsvarende pantesystem som i Norge samler i gjennomsnitt over 80 prosent av plastflaskene, mot 58 prosent generelt i Europa, viste en rapport fra revisjonsretten i EU i 2020. Studier fra Europa og andre verdensdeler viser at effektive pantesystemer kan begrense forsøpling med 70 til 80 prosent.

Entusiastiske gjester fra Spania, England og Italia ser den norske suksessen og vil gjerne innføre et system etter modell fra Norge. Men så stopper det gjerne opp, ifølge Infinitum-sjefen.

Han forteller hva som skjedde etter at en spansk delegasjon kom på besøk i 2013.

– Spanjolene var veldig engasjerte. Men hjemme i Barcelona igjen, ble de skjøvet ut på sidelinjen. Det fins folk som tjener mye penger på søppel. Disse bør man ikke legge seg ut med, sier Maldum.

Forurenser vil ikke betale

Det norske pantesystemet bygger på krav til næringslivet: De som velger å selge drikkevarer i plastemballasje, skal betale det som kreves for at avfallet ikke ender i naturen eller i havet, men blir samlet inn og resirkulert. Utvidet produsentansvar, kalles dette. Det koster å sette opp panteautomater overalt og å besørge henting og gjenvinning. Før ordningen virkelig tok av og bransjen nådde 95-prosent-grensen, kostet den “skjorta”.

Snart blir pantesystemer som dette likevel påbudt i EU. Innen 2025 skal 77 prosent av flaskene bli samlet inn separat. Fra 2030 skal det være minst 30 prosent resirkulert plast i alle plastflasker.

Men produsentene og drikkevarebransjen i Spania og Italia vil ikke ha den norske pantemodellen. Det trengs ikke, hevder de. Spania samlet inn 71 prosent av plastflaskene i 2021, ifølge returselskapet Ecoembes, som blant andre har Coca-Cola som medlem. Noen eksperter tviler riktig nok på dette tallet. I Italia mener returselskapet Coripet at de får tak i 64 prosent av flaskene etter bruk. Det er et stykke unna EUs krav om 77 prosent, men kanskje innenfor rekkevidde.

Spanske og italienske forbrukere kan likevel spørre hvorfor de skal nøye seg med 77 prosent resirkulering når Norge har 99?

«Sett pant på alt!»

Vi er nødt til å slutte å produsere engangsplast, sier Kenneth Bruvik. Han har ryddet kystlinje vest for Bergen i et par timer og har en svær sekk med plastflasker fra Europa å løfte i land fra båten.

– Jeg innser at problemet er stort, men jeg godtar ikke at dette er en tapt sak.

– Hva er ditt råd til EU-politikerne?

– De må lage et pantesystem for flere typer emballasje, ikke bare engangsflasker. Da får vi plasten inn i verdikjeden. Alt som får en verdi, blir tatt vare på. Det ender ikke opp i havet, sier Bruvik.