-Vi tar godt vare på hverandre

Rundt et bord på Mestervik sitter de fire venninnene Margaret Hansen, Solveig Brendvik, Anne Kristoffersen og Aslaug Andersen og mimrer tilbake til gamle dager. I januar for 50 år siden ble «Ringjorda spareklubb» opprettet. Målet var å samle inn penger til gode formål – og være sosiale sammen. På den tiden fantes det allerede en klubb på Nordby, eller «utfor elva», som de sa.

- Så det ble bestemt at vi måtte ha en klubb «innafor elva» også, sier Kristoffersen.

Dameklubben på Nordby er for lengst historie. Men på Mestervik er det fortsatt liv i den gamle spareklubben som nå teller fem medlemmer. Det eldste medlemmet er 84 år. Den yngste 35.

For 50 år siden flyttet Aslaug Andersen til Mestervik med mannen sin som var fra bygda. Det tok ikke lang tid før hun ble kjent med de andre damene på nabogårdene.

- Jeg kom hit rett før 17. mai. Da skulle onkelen til Anne begraves. Margaret møtte opp på døra og spurte om hun kunne lage kakao til begravelsen hos oss. Det var første gang vi møttes, sier Andersen.

Dikt og kaffe

Derfra tok det ikke lang tid før Kristoffersen tok initiativ til en bli-kjent-kveld hos henne selv. Det passet Andersen ypperlig. Hun kjente få i bygda og kunne godt tenkt seg noen nye venninner.

- Klubben gjorde det lett å bli kjent med hverandre. Det er utrolig at vi fortsatt holder på etter 50 år. Vi er litt mindre folk, og nå er mange av oss oppi årene, sier Andersen.

- Det var den gangen vi var ung og sprek, sier Hansen.

- Nå er vi bare sprek, sier Brendvik.

Før møttes de hver fjortende dag. Nå én gang i måneden. Da rullerer de på hvem som skal invitere de andre. Tirsdag var det Andersen som disket opp med vafler, rundstykker og kaffe.

- I starten strikka og hekla vi og leste dikt for hverandre. Men med årene har vi blitt litt latere. Men vi trenger ingen grunn for å møtes og ha det hyggelig, sier Brendvik.

Hadde det ikke vært for klubben, så hadde de nok aldri blitt så godt kjent som de har rukket å bli.

- Klubben har vært viktig for trivselen. Det har skapt et godt naboskap, sier Brendvik.

- Vi hadde nok ikke hatt så mye kontakt i dag om det ikke hadde vært for klubben, sier Hansen.

Frivillig innsats

Gjengen kalte seg en spareklubb for en grunn. For her skulle det spares. Men ikke til noe unødvendig, som til seg selv. Pengene skulle gå til ulike gode formål.

- Vi ga noe til eldreboligen. Og så kjøpte og malte vi benker til kirkegården. De er enda i bruk, sier Kristoffersen.

I tillegg til pengene de sparte opp for å hjelpe andre, har de fire damene alle vært med i besøkstjenesten. Men noe av midlene har de likevel brukt på seg selv. Det har blant annet blitt arrangert en del fester opp gjennom årene. Både på Mestervik og på Nordby.

- Der har vi servert rømmegrøt, risengrynsgrøt, kaffe og kaker. For oss var det viktig at festene ikke skulle koste noe for de som ønsket å delta, forteller Andersen.

- Det var heller ingen aldersgrense, men åpent for alle. Vi har aldri tenkt spesielt mye på at vi har hatt ulike aldre, sier hun.

Det har også blitt noen bussturer til ulike destinasjoner disse årene. Felles for de sosiale sammenkomstene er godt humør og mye latter.

- Vi har tatt godt vare på hverandre gjennom disse årene, sier Hansen.

Løst mange problemer

Når nye damer flyttet til bygda, fikk de som ville være med i gjengen. På det meste har klubben talt ti medlemmer, men er altså nå nede i fem. Før møttes de på kveldstid, men nå kaller de seg en «formiddagsklubb».

- Vi har det veldig trivelig i klubben. Og vi har faktisk aldri vært uenige, påstår Kristoffersen.

- Men løst mange verdensproblemer, det har vi, sier Andersen.

- Hva mer har dere pratet om, da?

- Det skulle du bare vist, sier Brendvik med et smil.

- Vi har snakket om både triste og gledelige hendelser, sier Kristoffersen.

- Det skjer stadig noe nytt som vi kan diskutere. Så vi har ingen grunn til å slutte å møtes, sier Brendvik.