– Vi trodde ikke det var sant, det var rett og slett utrolig

På lørdag er det 50 år siden omtrent en halv milliard mennesker fulgte spent med på fjernsynet, mens Apollo 11 landet på månen. Det var altså, naturlig nok, en stor begivenhet verden over. Det var likevel ikke alle som så det helt store i det historiske øyeblikket. Kanskje aller mest fordi det var vanskelig å tro at det var sant.

Husker det litt

Sverre Hansen (93), Arnulf Johannessen (79) og Alida Larsen (98) bor alle tre på Balsfjord bo- og servicesenter på Storsteinnes. De var henholdsvis 43, 29 og 48 år gamle da månelandinga skjedde, 20. juli i 1969. Ingen av de tre var imidlertid blant de som satt benket foran tv-skjermen for å få med seg begivenheta.

- Jeg husker at det foregikk, men klarer ikke minnes akkurat hvor jeg var. Jeg husker Sputnik en del år tidligere, for da var jeg på jobb i Finnmark. Men månelandinga fulgte jeg faktisk ikke med på, på den måten, forteller Sverre Hansen til Nye Troms.

Johannessen og Larsen er enige. De husker at det ble snakket om, men minnes det ikke som en spesielt stor begivenhet.

- Jeg tror rett og slett at det var fordi vi var så opptatt med vårt. Alle sammen hadde sitt å stri med og styre med. Da ble det ikke så mye tid til månelandinger, forteller Hansen.

Trodde ikke på det

Johannessen har imidlertid en annen teori, når det kommer til hva som kan være forklaringa på det de beskriver som litt laber interesse.

- Folk trodde jo ikke at det var sant, og det skjønner jeg jo. For det var rett og slett helt utrolig. Jeg husker for eksempel en gang jeg snakket med en kar fra Lakselvdalen om det. Han kalte det for en forbanna løgn, og mente det var en vits at det var noen og gikk oppe på månen, forteller Johannessen lattermildt.

De er enige om at det generelt var en skepsis blant folk til om dette virkelig kunne stemme, og at det stort sett var dette som var tema for diskusjon dersom månelandingen ble snakket om. Dessuten var det ingen av dem som hadde tilgang på tv i 1969.

- Jeg husker veldig godt at jeg kjøpte meg tv året etter det. I 1970, så det er nok derfor jeg ikke så det på fjernsynet, sier Hansen.

Sputnik

Johannessen forteller at han mye bedre husker det første romfartøyet i verdensrommet, og da hunden Laika ble første hund til å gå i bane rundt jorda i 1957.

- Da ble det oppstyr da. Da snakka alle sammen om dyreplageri og hvor forferdelig dette her var, sier Johannessen.

Tre om månelandinga:
Hva gjorde du da Neil Armstrong landet på Månen?

Oddvar Skogli, Balsfjord:
– Jeg satt og så på tv da. Det var jo ei verdensbegivenhet. Derfor blir jeg veldig overrasket når jeg nå leser i avisen, at NRK-opptakene av det er slettet. Det er helt utilgivelig. Men jeg husker at jeg var hjemme og at det var utrolig interessant å se, og ikke minst høre Erik Tandberg som kommenterte. Det var ei stor begivenhet, og det var ganske utrolig at det gikk an. Den spenninga som bygde seg opp fra de ble skutt opp til de landet. Det var veldig interessant å følge med på. At man fikk de tilbake på jorda igjen var jo minst like interessant, selv om det da kanskje ikke var like mye ståhei.

Vidkunn Haugli, Målselv:
Da var vi på en kjøretur sørover. Vi var i trondheimsdistriktet, hos en onkel av min fru. Så vi tre satt oppe hele natta, og fulgte med minutt for minutt til han satte foten ned på bakken. Jeg husker at det gikk hele natta. Det tok lang tid før de kom ut av fartøyet. Jeg husker enda jeg satt og lagde et notat da det skjedde, minutt til minutt. Leter jeg litt, så finner jeg det sikkert. Jeg tror jeg har det enda. Jeg husker også at det var en annen sensasjonell sak som preget nyhetsbildet den dagen, et vulkanutbrudd. Månelandinga var jo likevel det helt sentrale. Det var helt enormt, da det var første gang at menneske satte foten på et himmellegeme.

Hans Hammer, Bardu:
Da var jeg på Sandsøy, og jeg var hos onkelen min og så det på tv. Vi hadde flyttet derfra, og hadde ikke tv i sommerhuset som vi bodde i den sommeren, derfor så vi det hos han. Fos oss som var ungdom i den tida så var det en stor sak. Vi fulgte med fra de begynte oppover. Det er en av de tingene der man husker hvor man var hen. Det var helt klart ei stor begivenhet. Kennedy sa først på 60-tallet at før det tiåret var over, så skulle de ha sendt noen til Månen. At de gjennomførte det føltes stort, så tenker man jo etterpå på hva slags risiko de tok. Det var store saker.